Da jeg begynte på doktorgraden i 2013 var planen at jeg skulle beskrive sju fiskeøgler fra Svalbard i detalj. Jeg satte i gang med Nillefanten aller først, og syntes det var vanskelig. Hvordan beskriver man formen på en knokkel? Hvilke deler av det jeg ser er det som er viktig? Hva kan fortelle oss noe og hva er uinteressant? Noen håpløse utkast seinere begynte jeg å få en anelse om hvordan dette håndverket fungerer. For det er et håndverk å skrive, og akkurat denne typen vitenskapelig artikkel, der man beskriver et skjelett og sier hva det er, har sine særtrekk som man nå mestre.

Av ulike grunner utsatte jeg Nillefanten og tok fatt på det store hofteprosjektet med fiskeøglene Mikkel og Gypsy. Som alle vet ble jeg veldig glad i hoftene, og snek meg til å beskrive et par ekstra hofter jeg fant i skapet. Artikkelen kom i januar i fjor. Etter det har jeg skrevet om Virgin, Butterfly og Fiske 1 og ganske mange skulderpartier til en artikkel som bare venter på å bli sendt til et tidsskrift i løpet av noen dager.

Og så til slutt tok jeg fram igjen Nillefanten og tankene mine om bakhoder. Alle som kan regne ser at dette er seks fiskeøgler. Den siste fiskeøgla, Geirus, har det vært knyttet litt spenning til. Gjennom store deler av doktorgradsperioden tenkte både jeg og veileder Jørn at vi hadde gapt over litt for mye. Prepareringen av Geirus ville ikke bli ferdig i tide, og jeg ville ikke rekke å skrive teksten. Men i fjor sommer ble Geirus preparert og plutselig måtte jeg revurdere: Ta den med og få litt mer stress, men rekke alt jeg hadde planlagt? Eller stå ved beslutningen om å la den ligge? Det var ikke så vanskelig, og beslutningen så sånn her ut: Jeg kjører på.

Geirus består av en flatklemt hodeskalle som jeg har fått sjansen til å studere både ovenfra eller nedenfra. Generelt sett er oppbevaringen ganske dårlig, men ikke så ille som vi trodde, og jeg klarer å få interessante data ut av denne også. Dessverre er området rundt øyet most til det ugjenkjennelige, bakhodet er ikke bevart og vi mangler luffer, skuldre og hofter. Vi mangler altså det meste av kroppen, med unntak av noen få ryggvirvler som har forvillet seg opp i hodet. Og den ene virvelen stusser jeg på: Er det virkelig en ryggvirvel? Erfaring tilsier at størrelsen hadde passet bedre i halen. Og hvordan har det skjedd? Har den store fiskeøgla dødd på bunnen, blitt spist eller ødelagt, og så har en bølge eller en åtseleter flyttet en ryggvirvel opp til hodet? Det likner litt på Fiske1, og den forstår jeg jo heller ikke.

En av grunnene til at Geirus er interessant er at det er en skikkelig svær hodeskalle. Den er godt over en meter lang, og jeg har funnet over 140 tenner strødd rundt omkring i munnen. Sammen med Gamla, Butterfly og Gypsy var den altså en av de store fiskeøglene på Svalbard i sein jura. Og dette synes jeg er spennende: Siden jeg er helt på slutten kan jeg plutselig lete etter mønstre blant alt materialet jeg har sett på, og med all kunnskapen om fiskeøgler jeg har fått underveis.

Jeg bruker blant annet alt dette når jeg nettopp har kjørt en fylogenetisk analyse med alle fiskeøglene våre, og når jeg skal tolke resultatet. Bloggleserne må nok leve i spenning i noen måneder til før jeg røper hva analysen sier, men jeg kan si så mye som at det å ha mange skjeletter i skapet gir noen interessante perspektiver på slektskap. Denne siste fasen er skikkelig gøy, litt vanskelig og litt vemodig. Om noen måneder satser jeg på å ha tømt hodet inn i en pdf og sendt den avgårde til fakultetet, og da er det kanskje slutt på min tid med fiskeøglene fra sen jura.

Lene

PS: Forsidebildet til dette innlegget er ikke Geirus. Det er Gamla, også kalt Cryopterygius kristiansenae (til venstre).