De siste ukene har jeg lekt kirurg. Fiskeøglen Mikkel skal undersøkes, og vi har kommet fram til at vi må fjerne noen ryggvirvler for å få det til. De skal måles og beskrives, og derfor har vi pirket og lirket dem ut fra ryggsøylen, og deretter vasket og limt dem. De ser kanskje ikke så fine ut, men vi tror de kan gi mye informasjon. Det er 150 millioner år gamle skjeletter vi har å jobbe med, og det er fascinerende hva noen knokler kan fortelle.

På samme måte som oss hadde fiskeøgler et indre skjelett, i motsetning til snegler og biller, som har de harde kroppsdelene utenpå. I de aller fleste tilfeller er det bare de harde delene av et dyr som blir fossilisert. Noen få steder i verden finner man mer. Der har dyrene blitt begravet veldig raskt etter at de døde, uten oksygen til stede. Slike forhold er det for eksempel der dyra har dødd i et vulkanutbrudd. Der kan man finne bløtdeler av kroppen, slik som muskler, hud og hår. Men vi og de fleste andre paleontologer har arbeid nok i mange år bare ved å ha bein og tenner.

Skjelettrestene kan brukes til å finne lengden og tykkelsen på dyret, og hvor store de ulike kroppsdelene var. Da er det viktig å huske på at vi ikke har hele historien. Utenpå beina lå det muskler og fett, slik at fiskeøglene mine var tykkere enn de ser ut på laben. I hver ende av knoklene i luffene var det en klump med brusk, og den er heller ikke bevart. Det betyr at luffene var noen centimeter lenger enn det vi kan se. Og hvilken farge hadde fiskeøglene? Hvordan så øynene ut? Hvor stor var egentlig halen, og hadde alle en finne på ryggen? Dette er det umulig å få gode svar på uten fossiler med bedre oppbevaring enn de fra Svalbard.

Når vi vet størrelsen på dyret og lengden på hale, hode og luffer, kan vi også regne på hvordan dyret må ha beveget seg. Var framluffene lange nok til at den kunne ta kraftige svømmetak? Kunne halen bevege seg fort fra side til side? På en del knokler kan vi også se muskelfester og ut fra det tenke oss hvordan kroppen beveget seg.

Et bein brukes også til å forstå slektskap. Vi ser på størrelse, forholdstall mellom ulike lengder og spesielle trekk: noe som stikker ut, en liten fordypning, kontakten mellom ulike knokler. Etterpå sammenlikner vi med andre fiskeøgler for å se hvem som er likest, og hva som har endret seg mellom de tidligste og seneste gruppene.

Gjennom å studere skjelettet kan vi også lære my om livshistorien til det dyret vi har foran oss. Hvor gammel ble Mikkel? Hva kan tennene fortelle om hva han spiste? Var han egentlig en hann? Hvordan døde han? Hadde han skader? Hva skjedde med fossilet etter at dyret var dødt?

I min masteroppgave tok jeg det enda lenger: Jeg studerte svaneøgleknokler fra innsiden. Gjennom å skjære til tynne skiver av fossilene kunne jeg se hvor porøse knoklene var, spor etter vekst og hull der det har sittet blodårer. Fra dette kan vi trekke konklusjoner om hvor fort dyra vokste, om de var vekselvarme og hvordan de var tilpasset et liv i vann.

PS: 2.mai var jeg på Ables tårn på P2 og svarte blant annet på hva som kom først av høna og egget. Hør opptaket her.