Det kvinner vil ha

Når jeg holder foredrag for barn og unge er det alltid mange som synes at det jeg gjør er kult. De stiller smarte spørsmål og sender mail etterpå om hvordan de selv kan bli paleontologer. Det eneste de har til felles er at de er hekta på fossiler, og sånn er det selvsagt med interessen for verden rundt oss. Den skiller ikke på alder, hudfarge eller kjønn.

Hvis man ser på hvem det er som forsker, ser det allikevel ut som at det finnes en slik forskjell, og derfor må vi snakke om kvinner i akademia. Sammen med tre andre stipendiater ved Naturhistorisk museum skrev jeg en kronikk med fire råd til deg som vil knuse glasstaket. Vårt viktigste poeng i kronikken er at det må tas konkrete grep for at kvinneandelen skal bli høyere og slik at flinke jenter og gutter har like stor sjanse til å bli forskere.

Noen forskergrupper gjør det skarpt på jentefronten. Her er forfatterne av de åtte masteroppgavene om fossiler fra jura på Svalbard. Foto: Spitsbergen Mesozoic Research Group
Noen forskergrupper gjør det skarpt på jentefronten. Her er forfatterne av de åtte masteroppgavene om fossiler fra jura på Svalbard. Foto: Spitsbergen Mesozoic Research Group

I Norge er bare en av fire professorer kvinne. På min arbeidsplass er det en av femten! Allikevel er en vanlig tilbakemelding på kronikken at vi må roe oss ned fordi dette ordner seg av seg selv. Kvinner ble relativt nylig i flertall både blant studenter og nyslåtte doktorgrader, så forhåpentligvis er det sant. Hvis vi derimot har rett i at det ikke er så enkelt, men ingenting gjøres og vi lar tida gå. Da sitter vi der med skjegget i postkassa (og på 75% av alle professorkontorene) og har tapt et ukjent antall smarte hjerner. Med dagens prosentvise økning i kvinnelige professorer, vil vi se 2040 før det er en jevn fordeling av kvinner og menn.

Dokumentarfilmen jeg gleder meg til å se! Foto: The bearded lady project
Dokumentarfilmen jeg gleder meg til å se! Foto: The bearded lady project

En opptelling i 2010 viste at kun 15,3% av førsteforfatterne av akademiske artikler i paleontologi var kvinner. Nylig kom dokumentarfilmen The bearded lady project som handler om kvinner i paleontologien og utfordringer de møter. Jeg tok en kikk på fiskeøgledamene. I mitt artikkelarkiv så jeg på perioden 2007-2017, og det viste seg at fiskeøglene gjør det bedre kvinnemessig enn paleontologien generelt, med kvinner som førsteforfattere i 32,6% av tilfellene. Men hvorfor er det fortsatt så skeivt? Etter å ha lest en del forskning og statistikk, samt diskutert med folk både tidlig og seint i forskerkarrieren tror jeg at det minst handler om tre hovedårsaker:

 

 

 

 

 

  • Vi har alle, både kvinner og menn, forutinntatte ideer om hva en mann kan og hva en kvinne kan, og hvordan de bør oppføre seg. Det betyr at vi bedømmer menn og kvinner ulikt når penger og posisjoner skal fordeles.
  • Menn er i gjennomsnitt flinkere til å albue seg fram, og får hjelp av andre menn. Dette høres innmari slemt ut, men det tror jeg det i all hovedsak ikke er. Det å være litt frampå – for å få navnet ditt på artikler, gode ord i anbefalingsbrev og lederposisjoner – lønner seg.
  • Akademia er dessverre ofte lite fristende for kvinner: Det er skyhøy midlertidighet og dårlig forutsigbarhet. De gjentatte kampene for midler og posisjoner, som krever arbeid til merkelige tidspunkter, passer dårlig med at kvinner i gjennomsnitt passer mer barn, gamle foreldre og hus enn sine partnere. Akademiet for yngre forskere har også pekt på at kravet om å jobbe i utlandet deler av karrieren ofte slår kjønnsskeivt ut. På toppen kommer en del saker med seksuell trakassering og ubehagelige kommentarer.

Deprimerende saker sier du? Den gode nyheten er jo at dette er et problem det er fullt mulig å løse. Først og fremst må vi tørre å innrømme at vi har fordommer om hva en mann og hva en kvinne kan. Deretter ser vi på hvordan konsekvensen av det kan minimeres. Det er egentlig ikke så mystisk hva kvinner vil ha. Vi vil ha jobb og penger til å gjennomføre forskningen vår.

Lene

(Forsidefoto: @matness / Twitter)