Om et par uker skal jeg på fest og sjelden dukker det opp en så god anledning. Min fabelaktige kollega Aubrey har nemlig gått hen og blitt doktor! Avhandlingen hennes handler om svaneøgler (plesiosaurer) fra Spitsbergen og ryktet sier at sensorene ikke hadde noe særlig å utsette på arbeidet. Jeg er ikke overrasket, for Aubrey er både smart og hardtarbeidende.

Svaneøgler er noen av de rareste dyra jeg vet om. De har vært kjent fra fossiler over hele verden i et par århundrer, og allikevel er det mye vi ikke forstår. De er i likhet med fiskeøglene helt marine etterkommere etter landlevende dyr.

Tidligere trodde forskere at de la egg på land, men nå vet vi at de fødte levende unger i vann. Men lungene beholdt de, og måtte opp til overflaten for å puste. Det finnes faktisk ingen eksempler på at dyr med lunger har utviklet gjeller.

Utseendemessig finnes det ingen nålevende dyr å sammenlikne med. Vi må ty til sjøormen i Loch Ness, og jeg synes det sier litt.

Fiskeøgler har i motsetning en fasong vi kjenner godt fra andre dyr og som åpenbart er godt tilpasset livsstilen. Men hvorfor har mange svaneøgler en enormt lang hals, fire like store luffer og en passe lang hale? Ingen kjente modeller for svømming passer med dette dyret, og det er stadig debatt i fagmiljøet om de svømte mest som en skilpadde, sjøløve eller om det bør kalles undersjøisk flyving.

I gamle dager trodde man at svaneøglene holdt halsen rett oppover og over vann, derav det norske navnet. Nyere forskning har imidlertid tatt livet av den hypotesen, og vi tror nå at de svømte med halsen omtrent rett framover i vannet og i hovedsak bøyde den nedover.

Halsen hos de mest ekstreme typene er helt drøy. Mens alle pattedyr har sju nakkevirvler og fugler har maks 25, hadde noen svaneøgler opp til 70! Noen hadde langt færre, og de skrekkinngytende pliosaurene (du har kanskje hørt om Liopleurodon) hadde i stedet store hoder og svære tenner.

I Slottsmøya-leddet har vi funnet rester etter 30 svaneøgler. To av dem er pliosaurer og resten har lang, smal hals. De sistnevnte er Aubreys spesialitet. Tidligere i år publiserte hun resultatet av sine undersøkelser av svaneøgla Gully, som har vist seg å være en Colymbosaurus svalbardensis i likhet med noen av de andre eksemplarene som ble beskrevet av vår tidligere kollega Espen. Og ikke nok med det: Hun har nøstet i mange tiår med forskning på Colymbosaurus i et forsøk på å rydde opp i hva man skal se etter på knoklene, særlig på overarms- og lårbein.

Og så må vi snakke litt om hodeskaller. For mens det er relativt vanlig å finne fiskeøgleskaller som fossiler er svaneøgleskaller sjeldne. Blant Slottsmøyaøglene våre har vi kun et fåtall med noe som helst skallerester igjen, og en eneste med et helt hode. Hvorfor? Antakelig fordi hodene var små med skjøre knokler, og ikke satt så godt fast når dyret døde. Aubrey har også beskrevet Britney – et av våre aller stolteste funn. Artikkelen har ikke kommet enda, men der får verden se noen utrolig kule røntgen-bilder av noe helt unikt.

L

Referanse

Roberts et al. 2017. Osteology and relationships of Colymbosaurus Seeley, 1874, based on new material of C. svalbardensis from the Slottsmøya Member, Agardhfjellet Formation of central Spitsbergen. Journal of Vertebrate Paleontology, 37. Les her

(Forsidefoto: Rekonstruksjon: Aubrey Roberts)