En tolvtedels doktor?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Hovedrolleinnehaverne: Fiskeøgler fra jura-tiden. Foto: BBC

Stipendiatlivet har vart i fire måneder, og jeg skal allerede ha pause. Om noen uker blir jeg mamma, og skal ikke tilbake til kontor 428 før mars neste år. Derfor er det på tide å gi en oppsummering: Hva bruker man de første månedene av en doktorgrad på? Jeg blir litt stressa av tanken, for hvis jeg er en tolvtedels doktor nå, burde vel en tolvdel av arbeidet være gjort. Er det egentlig det?

Organisering av Virgin sine skulderknokler før fotografering. Ingen tid å miste! Foto: LLD

Det jeg har brukt mest tid på er å bli kjent med de tre fiskeøglene Nillefanten, Gypsy og Virgin. Sammen med Mikkel, Fiske 1, Butterfly og Geirus, er det disse skjelettene som jeg skal beskrive og forstå. Virgin har jeg blant annet vært med på å preparere. Arbeidet må fortsette mens jeg er borte, for hun har vist seg å være mer komplisert enn vi trodde. Skulderknoklene er filtret sammen i en knute – man skulle ikke tro det var mulig, men det er utrolig hva 150 millioner år i bakken kan gjøre med et skjelett. For ikke å snakke om hodeskallen og kjeven. Etter at hun døde styrtet hun ned mot havbunnen med hodet først, noe som har gjort at det er knekt på to steder i merkelige vinkler og at tennene hennes er most langt inn i ganen i en klump.

Iblant må man drømme litt om Svalbard. Foto: Linn Novis

Nillefanten sine knokler har jeg beskrevet, målt, tegnet og tatt bilder av. Mange deler av kroppen er bevart, både tenner, luffer, ryggrad, ribbein og et veldig interessant skulderparti. Gypsy er ikke fullt så fin å se på, men hun har et hofteparti som er komplett, noe som er veldig sjeldent. For å forstå og senere illustrere skjelettene, både fotograferer og tegner jeg knoklene. Når man tegner er man nødt til å forstå det man ser, og jeg synes det hjelper veldig for å skjønne hvilke strukturer som er hva og hva som er spesielt med hvert enkelt individ.

Diplom til dem som var med på pliosaursafarien på Øgledagen. (Foto: Copyright: Naturhistorisk museum)

I tillegg til beskrivelser, tegninger og bilder, har jeg selvsagt lest masse. For å kunne jobbe innenfor et fagfelt må man kjenne hva som er de store diskusjonene og hvilke andre forskere som jobber med liknende problemstillinger som oss. Fiskeøgleforskningen er en gammel gren av paleontologien, så det er mye litteratur å sette seg inn i.

En firedel av tiden min her skal jeg bruke på andre ting enn forskning, såkalt pliktarbeid. I vår har jeg skrevet denne bloggen, jeg har holdt forelesninger på universitetet og deltatt på den store Øgledagen her på museet. Ikke minst har jeg bidratt til å dataregistrere en av museet sine samlinger i forbindelse med at den skal flyttes. Håndskrevne lapper fra forrige århundreskifte må digitaliseres så ingenting går tapt.

Å være gravid og stipendiat har også gått riktig bra. Jeg er heldig med formen, så jeg har kunnet jobbe hele tiden, og det er stas når man har en så morsom jobb. Etter en stund (og noen ekstra kilo) ble det litt ukomfortabelt å sitte bøyd over et fossil for å preparere, men bortsett fra det har ikke arbeidsoppgavene vært et problem. Siden jeg jobber med virveldyr bruker vi ingen farlige kjemikalier, og på vinterstid har jeg ikke feltarbeid som burde vært gjort heller. Den største utfordringen har egentlig vært at magen i stadig større grad har sneket seg med på bildene jeg tar! Da er photoshop en god løsning.

Takk for meg så langt – håper dere vil følge bloggen igjen fra ny oppstart mars 2014!

Powered by Labrador CMS