I Morgenbladet den 20. juni spurte en stor reportasje: Blir det for mange med doktorgrad i dette landet? Jeg synes det er et godt spørsmål. Fra media får man inntrykk av at det er et mål at alle skal ha høyere utdanning, men for samfunnet er det selvfølgelig ingen god ide. Hvem skal reparere radiatoren og produsere mel hvis alle bare vil forske på universets opprinnelse?

Den andre grunnen til at det er et godt spørsmål er at vi som skriver doktorgrad er veldig heldige. Vi får lov til å jobbe med noe vi synes er spennende, og vi får mye frihet mens vi gjør det. Jeg ønsker i hvert fall å sende en stor takk til alle de som gjennom skattepengene sine finansierer min jobb. Nettopp derfor synes jeg det er viktig å forklare hva det er jeg driver med. I den nevnte Morgenbladet-artikkelen stilles nemlig også spørsmålet: Trenger vi virkelig at noen forsker på sære og smale problemstillinger?

Tre eksempler på doktorgrader: For det første min egen, om fiskeøglenes liv og levnet i sen juratid. For det andre, hun som er casen i artikkelen, som har skrevet om de som er hekta på tv-serier. For det tredje, eksperten i en annen sak i samme avis, som skriver om terrorgruppen ISILs tidlige år. Tre smale felt, men unyttig?  Her kommer fem grunner til at det er bra for et samfunn at noen forsker på det sære og smale:

• Kunnskap har en egenverdi. Det betyr ikke at jeg mener at samfunnet skal bruke penger på alle typer forskning, tvert imot. Men det å bygge opp kunnskap som vi ikke nødvendigvis ser noen økonomisk eller praktisk nytte av akkurat nå, gir samfunnet en robusthet og frihet som man ikke kan sette en prislapp på.
• Gjennom ny forskning kan vi pirre nysgjerrigheten hos folk. Jeg ser for eksempel at paleontologi er noe som får både store og små til å bli imponert av planeten vår og å ville lære mer om den.
• Man vet aldri hva man får bruk for. For eksempel er ISIL i nyhetene daglig, men da den nevnte doktorgraden ble planlagt hadde antakelig få hørt navnet en gang. Nå trenger vi at noen kan noe om dette.
• Det er bra å betale noen for å tenke og stille spørsmål ved etablerte sannheter, og egentlig burde folk i alle jobber få tid til det. Slik oppstår det nye ideer, og man kan inspirere hverandre. Hvis man har sett noen i avisa stille et kritisk spørsmål, gjør man det kanskje selv også, og tar ikke alt man hører for god fisk. Ta eksempelet med medieforskeren. I en så tv-fylt hverdag som vi lever i, er det jammen bra at noen undersøker hva det gjør med oss.

• Et doktorgradsprosjekt i seg selv må nødvendigvis være ganske smalt og lite. Bare på den måten kan man virkelig fordype seg og finne noe nytt. Hvert prosjekt er en liten puslespillbrikke, og ofte må den brukes sammen med andre for å gi mening. Når jeg finner ut ting om fiskeøglenes utvikling, bidrar jeg til at vi forstår evolusjon og jordas historie bedre. Det kan man ikke kalle et lite spørsmål.

Det siste poenget i artikkelen som jeg må nevne er at det blir gitt ganske tydelige hint om at vi som skriver doktorgrad heller burde vært bønder eller leger. Det er så mye å svare på det, og det handler både om personlige og samfunnsmessige valg. Jeg skal nøye meg med å si at det ikke står åpen en stilling som verken bonde eller kreftlege selv om jeg jobber med fiskeøgler. Og at jeg håper at listen over viser at det er mye som er nyttig selv om det ikke redder liv akkurat i øyeblikket.