Et russisk eventyr

Jeg har vært i Russland! Jeg har spist fisk fra Volga, sett fiskeøglefossiler i en nedlagt grisefarm, vært på lokal-tv i Undory og møtt flere ammonitt-eksperter enn jeg trodde det fantes i hele verden. Jeg har lært meg noen ord på russisk, spist mange forskjellige gode (og mindre gode) supper og gjort et par kulturelle blundere (Når skal man egentlig håndhilse? Er det noensinne høflig å takke nei til vodka?). Med andre ord full suksess.

Mine romkamerater Olga (forsker på fossile muslinger), Olga (planterester) og Julia (ostracoder). Merk at jeg er den eneste som er godt nok kledd - og utrolig skitten. (Foto: Olga S.)

Samara er en by bare en eneste person jeg snakket med her i Norge hadde hørt om, til tross for at den er Russlands sjette største by, huser halvannen million innbyggere og har vært sentral i flere viktige epoker i landets historie. Byen ligger sørøst i den europeiske delen av Russland, ute på den østeuropeiske slette, noe som betyr at det er vanvittig flatt og nesten uten trær. Gigantiske Volga renner forbi, med stor havneindustri og aktivt fiske.

Samara sentrum. (Foto: LLD)

Da jeg landet viste det seg at jeg var det eneste internasjonale innslaget på den internasjonale konferansen. For det første betydde det at jeg fikk mye godvilje og skryt av de andre deltakerne, og for det andre at alle snakket russisk. Heldigvis ble jeg utstyrt med egen tolk (og selvtitulert bodyguard), og etter hvert viste det seg at et flertall snakket engelsk også.

Jeg dro til Samara for å delta på vitenskapelig konferanse, en typisk aktivitet for en forsker. Temaet var grensen mellom tidsperiodene jura og kritt. Hvordan kan dette vært et tema for en konferanse? Svaret ligger i fagfeltet stratigrafi. Gjennom å forstå hvor gamle og av hvilken type stein ulike lag i fjellet er satt sammen av, prøver geologer å samkjøre de samme lagene fra ulike steder. Litt kryptisk fortsatt? Her kommer et eksempel: Fiskeøgla Gypsy kommer fra en skråning på Svalbard, og noen titalls meter lenger opp fant vi Mikkel. Vi vet etter hvert ganske mye om lagene de kom fra, for eksempel hvilke ammonitter (en type blekksprut) og hvilken kjemisk sammensetning skiferen har der. Ut fra dette mener vi noe om hvor gamle lagene er. Da er det viktig å sammenlikne dem med like gamle lag fra andre steder. Bare slik kan fortellingen om utviklingen av dyregrupper og kontinenter bli riktig. Det blir litt som når alle stiller klokka likt for å være sikre på at alle er enige om hva det betyr med «vi møtes klokka to».

Volga. Wow. (Foto: LLD)

Jeg holdt foredrag på konferansen (som en av kun tre damer) med tolk, noe som gikk overraskende bra. Og når man jobber med faget er det ingenting som virker annerledes eller spesielt utenlandsk. De russiske forskerne er først og fremst forskere, akkurat som jeg. Vi jobber med de samme problemstillingene og metodene, holder foredrag på samme måte og er villige til å knipse like mange bilder av grå fossiler i en nedstøvet museumskjeller. De personlige historiene er også like: Virveldyrpaleontologene har blitt det av pasjon, som følge av en barndomsdrøm og på tross av alle velmente råd om karriere. Akkurat som jeg.

Overarmsbein av russisk fiskeøgle. Likner den på Svalbard-øglene? (Foto: LLD)

Og akkurat som hjemme er politikken både nær og fjern på samme tid. Det var et oljeselskap som sponset konferansen og holdt åpningstalen, og det ble snakket mye om potensialet for oljeutvinning (og ikke et ord om klimaproblemet), mens forskerne strengt tatt er mest interessert i svarene på de vitenskapelige spørsmålene. Overraskende mange av geologene hadde gjort feltarbeid på Krim, og selv om de var mest gira over sine magnetstratigrafiske analyser, spøker politikken rett bak.

Mar'evka, grensa mellom jura og kritt. Paleontolog på tur. (Foto: LLD)

En fordel med å være på paleontologisk konferanse med innlagt feltarbeid, er at man får sett steder ingen turist ville besøkt. Bredden av Volga sørvest for Samara var nydelig, men konferansedeltakerne brukte mest tid med nesa mot elvebredden, der grensa mellom jura og kritt er så tydelig som bare det og der fossilene nærmest renner ut av fjellet. Akkurat da vi trodde vi hadde funnet dagens første øgle, satte haglet inn. 150 millioner år gammel havbunn ble til leire igjen før vi fikk sukk for oss, og det ble bevist en gang for alle at det ikke bare er på Svalbard man blir skitten.

Og for de som lurte på de hjemlige forhold: Jeg kom i mål med å sende førsteutkast på Mikkel/Gypsy-artikkelen min før jeg reiste (stort hurra!) og på tirsdag er det Forsker Grand Prix (stem på meg!).

til neste gang,

Lene

(Forsidefoto: Privat)

 

Powered by Labrador CMS