Feltarbeid: Tre somre på toppen av verden

Jeg har alltid villet bli paleontolog, men det kan virke umulig når man spør rådgiveren på videregående eller leser på universitetets nettsider. Heldigvis kjente jeg gjengen på Naturhistorisk museum fra en utplasseringsuke i tidende klasse, og de forklarte at det er fullt mulig å ta en utdannelse som handler om fossiler og livets utvikling.

På toppen av verden. Foto: (Foto: Espen M. Knutsen)
På toppen av verden. Foto: (Foto: Espen M. Knutsen)

Våren 2009 var jeg endelig nær målet: På epost fra Cape Town, der jeg bodde, diskuterte jeg en master i paleontologi fra kommende høst med Jørn Hurum. Plutselig spurte han: «Vil du forresten være med til Svalbard til sommeren? Det kunne jo blitt en flying start på masteren.» Hvorpå jeg nesten dånte av lykke og svarte: «Kan jeg få være med til Svalbard? Det hadde vært helt fantastisk! Ja, jeg vil! Når er det dere skal dit? Jeg vil veldig gjerne!».

Julie graver fram svaneøgla Gully. Foto: Lene L. Delsett
Julie graver fram svaneøgla Gully. Foto: Lene L. Delsett

Å kalle det en flying start er en underdrivelse. Feltarbeid på Svalbard er intet mindre enn magisk, og sommeren 2009 var den første av mine tre feltopphold der nord sammen med resten av Øglegraverne.  Ikke bare dannet fossilmaterialet grunnlaget for masteroppgaven og nå doktorgraden, men jeg har også fått oppleve noe helt unikt. Feltarbeidene på Svalbard må gjennomføres i august, for at snøen skal rekke å smelte og telen å forsvinne, men det kan ikke gjøres seinere, for da kommer snøen igjen. Mine største spørsmål før den første turen var: Kommer jeg til å få til å grave ut fossiler, noe jeg aldri gjort før? Hvor mye kommer jeg til å fryse? Er faktisk isbjørn et problem?

Jeg fikk svar: Alt er mulig med en godt sammensveiset og vanvittig kunnskapsrik gjeng. Etter noen dager med mye angst for å gjøre feil gravde og børstet jeg i vei som de andre. De erfarne lot oss nye slippe til med en gang, svarte på spørsmål og minte oss på å drikke, spise og strekke på ryggen innimellom.

Snø! Foto: (Foto: Lena Kristiansen)
Snø! Foto: (Foto: Lena Kristiansen)

Det er ikke så kaldt som man skulle tro. Temperaturen ligger på et par plussgrader, og det er normalt ikke så mye nedbør. I 2010 hadde vi allikevel flere dager med masse snø, og noen år har det vært hinsides gjørmete. Hardt arbeid og trasig vær er til å bli motløs av, men løsningen for Øglegraverne er verdens beste humør og noen hundre bokser med brus.

Og isbjørnen? Den har vi også opplevd. Både i 2009 og i 2011 så vi bjørn fra leiren, men ikke farlig nær og ikke med noen egentlig risiko. Man skal imidlertid ha respekt for isbjørn: Jordas største landrovdyr er ikke til å spøke med, og vi tar en bråte med forholdsregler for at det skal være trygt: Minimalt med matrester, skyteopplæring, egen sikkerhetsmann, adskilte mat- og sovetelt, nattevakt og snubletråder med bluss og smell.

Øglegraverne: Skitne og blide. Foto: (Foto: Jørn Hurum)
Øglegraverne: Skitne og blide. Foto: (Foto: Jørn Hurum)

Feltarbeidene på Svalbard er noen av mine største opplevelser. Tre uker i vakker natur langt fra alt, med en gjeng man føler seg trygg på, og med et superspennende utgravingsprosjekt. Det er jammen ikke rart at stemningen blant Øglegraverne er litt nedstemt om dagen – i sommer skal vi nemlig ikke på tur.

Utgravingen i 2010 – blogg og bakgrunnsinformasjon hos forskning.no

Utgravingene i 2011 og 2012 – blogg hos National Geographic

PS – Hvis noen lurer på hvordan man blir paleontolog, er det bare å ta kontakt!