Det har slått meg at selv om jeg ofte nevner forskningen min på fiskeøglehofter, så har jeg egentlig ikke forklart hvorfor jeg synes dette er så spennende eller hvordan jeg forsker. For øyeblikket ligger artikkelutkastet hos veileder Pat og venter på dommen, så jeg skynder meg å fortelle litt om hofter før han rekker å si at jeg må skrote alt (la oss håpe det bare skjer i mine mareritt).

Siden nyttår har jeg ryddet i fossilene fra Svalbard, og nå har jeg god oversikt. Vi har funnet rester av 60 marine øgler fra Slottsmøya-leddet, omtrent jevnt fordelt mellom svaneøgler og fiskeøgler. Blant de tredve fiskeøglene har vi oppdaget en trend: Det er ikke så mange hofter bevart, kun fra seks eksemplarer. De har fanget vår interesse ikke bare fordi de er sjeldne, men også fordi de har spesielle former og størrelser.

Det er faktisk ikke så vanlig å være interessert i fiskeøglehofter. Før dere tror at jeg har en helt skrudd virkelighetsoppfatning: Jeg vet at det er totalt unormalt blant folk flest. Men utsagnet gjelder selv blant fiskeøgleforskere. Mange opplever det samme som oss: Det er ikke så mange fossile hofter å finne – eller så er det sånn at man overser dem på utgraving. En mulig forklaring på dette er anatomi. Fiskeøglenes hofter var ikke hengslet til ryggraden, slik de er hos landlevende dyr. Det kan bety at de oftere ble mistet når dyret råtnet på havbunnen. Jeg tror også at det er en menneskelig faktor inne i bildet: Paleontologer er svake for hodeskaller, og bryr seg mindre om rumper.

Allikevel synes jeg det er rart at ikke flere er opptatt av hofter. De er jo det beste eksemplet på evolusjonær endring når et dyr skifter miljø fra vann til land eller motsatt. Dyr på land trenger en hofte som er hengslet til ryggraden i den ene enden og bakbeina i den andre for å holde kroppen oppe og bevege seg. Dette var en suksessfaktor for de første virveldyrene som ble landlevende. Men for dyrene som gikk tilbake til havet, var det ikke nødvendig fordi vannet holdt dem oppe. For dyr som i tillegg er opptatt av maksimal hastighet, for eksempel fordi de har fast food som fisk og blekksprut på menyen, kan store hofter og bakbein være et hinder. Fiskeøgler, delfiner og haier bruker halen for å lage fart framover i vannet. Luffene brukes til å styre med, men bør ikke være for store, for da bremser de.

Så hva er det jeg lurer på? I artikkelen vil jeg gi en god oversikt over hofteevolusjon hos fiskeøgler. Hoftene endret seg dramatisk i både form og størrelse fra de tidligste fiskeøglene i trias til de yngste i kritt (tidsperioder her). Den gikk fra å bestå av tre relativt store knokler til kun to små. Med seks fiskeøglehofter fra Svalbard kan vi si en god del om hvordan hoftene så ut på grensa mellom jura og kritt. Og så er det jo interessant at nesten ingen av dem er like da!

Jeg lurer også på om hofteknoklene ble mindre og mindre gjennom hele perioden, og om størrelsesforholdet mellom de ulike knoklene var likt hele tida. Og så er det et stort spørsmål: Var det sånn at bakluffa til fiskeøglene forsvant? Eller var den i ferd med å gjøre det? For å svare på det må jeg regne. Jeg og Aubrey har besøkt masse museer og målt lengden til lårbein, hoftebein og hele fiskeøgler som vi finner i samlingene. Og jeg har selvfølgelig lest alle artikler som handler om nye funn av fiskeøglehofter, selv om det ikke er så veldig mange.

Hva fant jeg ut? Den som lever, får se! Det skal jeg røpe når svarene er kvalitetssikret.

Aprilhilsen fra Lene

(Forsidefoto: LLD)