Et forskningsprosjekt kan planlegges så godt som bare det, men vi er også avhengige av flaks og uflaks, og i juni ble gruppa vår utsatt for en krise. Jeg hadde nettopp skrytt av min kollega May-Liss på bloggen, og så skled hun og brakk ankelen. Sånt skjer jo hver eneste dag, men det finnes ikke så mange vikarer å ta av når vi har kort tid igjen til et stort fiskeøgleskjelett (Virgin, vet dere) skal være ferdig.

«Katastrofen er egentlig skallen til Virgin,» skrev May-Liss i eposten da hun fortalte om fallet. Jeg var ikke enig, for helsa kommer tross alt først. Men dette kunne fort blitt en liten katastrofe. For med omtrent ett år igjen på doktorgraden og tusen planer som skal gjennomføres, er jeg avhengig av en flink preparant. Jeg har preparert litt fossiler selv, men har ikke på langt nær nok erfaring eller kunnskap til at jeg kunne gjort denne jobben selv.

Fossilpreparanter som kan lime fiskeøglefossiler som er i tusen knas vokser ikke akkurat på trær. Det er en ekstremt spesialisert jobb og krever unike ferdigheter. Jeg pleier ofte å si at May-Liss også er veilederen min, for ofte er hun den første som gjør meg oppmerksom på knokler jeg bør se nøye på og mulige forklaringer på observasjonene. I vår forskningsgruppe er det heldigvis ikke som en del andre steder, der det finnes et klasseskille mellom de akademisk og de såkalt teknisk ansatte. Skal vi kunne gjøre det vi gjør, må vi bruke både henda og hodet.  

Blant de nødvendige ferdighetene er altså det å være god med lim. Knoklene fra Svalbard er som regel veldig oppsprukket, og bitene må limes sammen før det er mulig å tolke det vi har funnet. Vi pleier å si at det er verdens vanskeligste puslespill – uten noe bilde på esken. Siden vi i finner mange nye arter på Svalbard kan vi heller ikke vite på forhånd akkurat hvordan knoklene skal se ut. Den som preparerer må med andre ord ha stor kunnskap om skjelettanatomi og ha evne til å forstå form og deformering.

Før man kan sette i gang med limingen må alt som ikke er knokler fjernes, det være seg skifer, muslingfossiler eller diverse mineraler.  Til dette arbeidet bruker preparantene diverse verktøy, blant annet sandblåser og sånn liten pirker som tannlegene bruker. I noen tilfeller kan man bruke syre som etser vekk det som ikke er fossilet vi er interessert i. Les mer om preparering av fossiler på hjemmesiden vår.

Det er heller ikke nok at preparantene fjerner rusk og limer biter. De må også vite at det de gjør vil vare. En museumssamling skal kunne brukes av forskere langt inn i framtiden til formål vi ikke kjenner i dag, men det nytter ikke hvis fossilene er råtnet bort, dekket av mineralvekst eller blir til støv når man tar på dem.

Dessuten kreves det en god porsjon fantasi og strategiske evner når man skal planlegge en preparant-jobb, nettopp fordi ingen jobb er lik og ingen har gjort det før. Som regel er man den første som ser disse knoklene på 150 millioner år. Det var altså bare flaksen som kunne redde oss da May-Liss falt. Denne gangen gjorde den det i form av vår nye doktor: Aubrey. Heldigvis finnes preparant-kunnskapen og erfaringen hos flere i gruppa vår, og i sommer var det Aubrey som tok over stafettpinnen. Hun har løpt i mål, og da jeg kom tilbake på jobb etter ferien på mandag lå en ferdig preparert Virgin i et skap og ventet på meg. Ikke nok med det: Aubrey har begynt prepareringen av en ny fiskeøgle. Bare vent og se.

Lene

(Forsidefoto: SMRG)