Det er alltid bra med en frist, tenkte jeg og kollega May-Liss i februar. Vi valgte oss påska som frist for hver vår arbeidsoppgave: Jeg skulle skrive ferdig første utkast av beskrivelsen av Nillefanten og bakhodeknoklene til Cryopterygius. May-Liss skulle preparere ferdig fiskeøgla Virgin. Som alltid med frister var vi litt for ambisiøse, men kom sånn noenlunde i mål. Men hvem er egentlig denne Virgin? Det er på tide å bli kjent med en ny fiskeøgle.

Virgin heter Virgin fordi skjelettet ble funnet i en urørt fjellskråning på Svalbard. De mer eller mindre rare navnene på individene er mest av alt en veldig praktisk innretning. Ingen kan gå rundt og huske 60 seks-sifrede museumsnumre (Virgin heter «egentlig» PMO 222.669), og da vi gravde ut henne (eller ham?) var det før den var gitt et slikt nummer.

Virgin ble funnet og gravd ut i 2011, det sjuende året Øglegraverne var på Svalbard og det tredje jeg var med. Et lite stykke unna Janusfjellet og leiren ligger Konusdalen, og det var der vi fant Virgin og flere andre øgler. Det er akkurat som et lag med glasur inne i en kake: Vi kan følge det fossilførende laget bortover skråningen, og det ligger sånn noenlunde like høyt hele veien. Og som alle vet er ikke dette bare glasur, men fylt av non-stop og seigmenn: Et av verdens rikeste glasurlag, Slottsmøya Member Lagerstätte.

Virgin er det skjelettet som jeg regner med at vil ta mest av min tid det kommende året (året før jeg skal levere. Iiik!). Det er kun gode grunner til det. Virgin kommer til å gi oss mer data enn de fleste andre fossilene. Det er bevart et tilnærmet komplett hode, en del av ryggraden, skulderen og framluffer. Hodet er det aller mest spennende: Knoklene er tredimensjonale og fine med masse detaljer, og ikke minst har vi en stor andel av de knoklene man bør finne i en fiskeøgleskalle. Jeg gleder meg enormt til å ta fatt på beskrivelsen og til å ta flotte bilder til artikkelen.

Men la oss spole tilbake ett år. To år. Tre år. Fire år. Det var da vi begynte å preparere Virgin, og det er uvanlig lenge. Den gode stemningen rundt dette dyret nå har ikke alltid vært der, for Virgin har gitt oss en smertefull prepareringsprosess. Et belegg av sideritt hadde festet seg så tett på knoklene at det føltes som at øgla vår hadde vokst fast i fjellet, og hvis en sprekk var uten sideritt, så var den fylt av like vrien skifer. Fargen har gjort det enda vanskeligere: Både bein og stein var gråblå, og overgangene mellom dem umulige å se. Det har vært mange vanskelige diskusjoner og mye frustrasjon på laben.

Løsningen har vært sandblåsing. Sønnen min på tre og et halvt er mektig imponert over at vi bruker et av de samme verktøyene som bilmekanikere gjør. Maskinen blåser små partikler i stor fart mot noe, slik at de fjerner belegg. Prosessen forutsetter at det du vil bevare (i vårt tilfelle knoklene) og det du vil fjerne (den h*** sideritten) har ulik hardhet, slik at du kan fylle sandblåseren din med noe som fjerner det du vil. I vårt tilfelle må vi bruke et relativt mykt stoff, bakepulver. Knokler er skjøre saker, og bakepulveret dytter sideritten unna slik at vi kan se hva som er knokkel og hva som er stein. I andre tilfeller kan sandblåseren fylles med glasskuler eller jernfilspon. Det har vært mange runder med sandblåsing på Virgin, og May-Liss har utviklet en metode som gjør at vi kommer oss fram til denne hodeskallen også. Jeg synes noen skulle gi den dama en tapperhets- og utholdenhetsmedalje.

Så det ser ut til at vi kommer i mål, eller kanskje riktigere sagt, til veksling. May-Liss kan snart puste lettet ut og det er mitt tunge ansvar at Virgin får den knallbra artikkelen hun fortjener.

Lene