Jeg har hatt en rar leseropplevelse. Jeg har lest den versjonen av masteroppgaven min som ble til fagfellevurdert artikkel i 2012 (les den her. Open access såklart). Det er rart å kjenne en tekst så godt, og allikevel bli overrasket når man leser den. Alle som skriver vet hva jeg mener: Det er få ting man blir så lei av som en tekst man leser for hundrede gang før publisering. Du skal spy litt av masteroppgaven, pleide veilederen min å si. I siste runde med korrektur er jeg villig til nær sagt hva som helst bare for å slippe å se teksten mer, og det forundrer meg at noen vil trykke den. På det tidspunktet er jeg lei av å gruble på de gode formuleringene, fikse figurreferanser og rette skrivefeil. Heldigvis kommer denne følelsen seint i skriveprosessen, for jeg liker å skrive, men masteroppgaven har jeg ikke lest siden 2012. Nå tenkte jeg: Den er ikke SÅ dårlig. Her står det jo interessante ting, og det er fullt mulig å forstå teksten (jeg trodde ingen av disse var tilfelle). Og så må jeg smile av Lene anno 2012. Jeg husker setningene som aldri riktig fungerte, og konklusjonene jeg trodde jeg var helt alene om. Mest smiler jeg av alle ordene. Mine stakkars masterstudenter hadde fått streng beskjed om å kutte, kutte, kutte. Publisert ble det altså lell.

Men det viktige er innholdet, som jeg har lyst til å skrive mer om på bloggen. Som tidligere nevnt handlet min masteroppgave om den indre strukturen i fossile svaneøgleknokler og ble til etter at jeg skrev en oppgave om grisekjever på utveksling i Cape Town. La meg utdype: Paleontologer ser mest på den utvendige fasongen til fossiler, slik jeg gjør i min doktorgrad, men i tillegg er masse informasjon er gjemt på innsiden. Hvordan knoklene ser ut inni er et resultat av hvilken dyregruppe vi er i, hvordan dyret har vokst og beveget seg gjennom sin levetid og av miljøet. I masterprosjektet mitt skar jeg derfor opp svaneøgler med en gigantisk sag for å se det indre.

Hvis man åpner et overarmsbein fra en svaneøgle på langs ser det ut som et timeglass med en forstoppelse på midten. Jeg fant forskning på dette tilbake til 1883, men ingen forklaring på hvorfor det så slik ut. Til slutt forstod jeg at timeglasset og det rundt var to ulike typer beinvev, og at timeglasset var dannet etter at brusk var byttet ut med bein når dyret vokste. For å forstå forstoppelsen på midten skar jeg også opp en arm fra en hval og en fra en skilpadde, og fant mange likheter hos sekundært marine dyr som resultat av tilpasning til oppdrift og bevegelse i havet.

I tillegg så jeg på mikrostrukturen. Vi laget supertynne skiver av knoklene i tverrsnitt og lengdesnitt, festet dem til en glassplate og studerte i mikroskop. Jeg kunne se rommene som de enkelte beincellene hadde bodd i, og tunnelene mellom dem, bevart etter 150 millioner år. Jeg fant ut hvor mye beinvevet ble endret i løpet av livet til svaneøgla, og at de fleste av knoklene manglet vekstringer, på tross av det man vanligvis har trodd. Jeg slo også hull på en vedtatt sannhet om at alle svaneøgler gikk fra å være trege og tunge til å ha lett skjelett i løpet av sin levetid.

Ved å lese artikkelen min har jeg kommet på hvor spennende det er med den indre strukturen i knokler. I begynnelsen av doktorgraden hadde jeg et lite håp om å gjøre noen sånne undersøkelser på fiskeøgler, men tiden strakk ikke til. Jeg får se om sjansen byr seg til en ny tur i knoklenes indre en annen gang.

Alt godt, Lene