Det er innspurt på doktorgraden. Nå er det virkelig det. Selv om jeg har jobbet med at doktorgraden skal være en noenlunde normal (om enn utrolig fleksibel og morsom) jobb disse årene, lar jeg det med vilje skli ut. Jeg skriver om kveldene og i helgene og tenker ekstra mye på fiskeøgler. Og det alle spør om i tillegg til å si at det kommer til å gå bra (takk, dere!): Hva skal du gjøre etterpå? Jeg jobber med å finne et godt svar, og hvis noen har en god ide (og helst noen lønnsmidler), ta kontakt. Om et par måneder er jeg nemlig ferdig.

Jeg vil gjerne fortsette å forske. Jeg koser meg på jobb hver eneste dag, og opplever at både forskningen og den tilstøtende formidlingen er bredere anlagt og mer relevant enn jeg fryktet før jeg begynte. Men videre karriere innen forskning er vanskelig, noe som diskuteres ganske mye. Mange peker på skyhøy midlertidighet og mye usikkerhet som en utfordring for alle som vil bli forskere, og nylig skrev Akademiet for Unge forskere en kronikk om at det er litt ekstra vanskelig som kvinne (jeg har skrevet litt om damer her). Forfatter og historiker Marlen Ferrer skrev en fin tekst om hvor vanskelig tiden etter doktorgrad er og hvor urettferdig det kan kjennes: Her har man gjort leksene sine hele livet og tatt så mye utdanning som det går an, og så får man ikke jobb. Det er ikke god bruk av smarte hoder å ikke bruke dem, når samfunnet har investert så mye i å fylle dem opp med kunnskap.

Hvis jeg skal fortsette å forske, kan jeg ikke «bare bli professor», slik noen foreslår. Etter doktorgrad følger normalt sett en såkalt post doc, en midlertidig stilling som ofte har en varighet på to eller flere år. Etterpå følger gjerne en eller flere post doc-perioder til og andre midlertidige stillinger. Det er sterk internasjonal konkurranse, og det karrieremessig ideelle er å bytte forskningsmiljø (les: gjerne ulike land) for hver midlertidige stilling. Sammen med et stort press for å publisere mange artikler er jeg redd vi har skapt et krevende og firkantet system som umulig kan passe for alle. Det er tross alt et stort mangfold blant forskere både når det gjelder forskningstema og livssituasjon, og da mener jeg et mangfold som er mye større enn kjønn. Hvis man kommer seg gjennom alle disse årene med midlertidighet og stress kan man kanskje skimte de faste stillingene, som typisk heter førsteamanuensis og etter hvert professor.

Samtidig ser jeg at det ikke bare er forskningen som kan nyte godt av smarte hoder, og jeg selv synes det er veldig mye som er spennende også utenfor lab og forelesningssaler. Å ha folk med doktorgradsutdanning i skoler, forvaltning og på museer kan være en fantastisk bruk av ressursene, for hvem trenger vel den kunnskapen om ikke de som mangler den selv? Dessuten vet alle som har forsket i noen år at man kan ha godt av å møte den virkelige, vanlige verden for ikke å bli helt fanget i sine egne tabeller. Det som helt sikkert er vanskelig, er å ikke ha jobb i det hele tatt, uansett hvor mye utdannelse man har. Foreløpig er jeg ikke så veldig stressa på egne vegne, og har stor tro på at det skal ordne seg. Jeg har lønn fram til begynnelsen av oktober, og skal bruke tiden godt. Først og fremst til å levere en doktorgrad jeg er stolt av, dernest til noen sideprosjekter som jeg har måttet la ligge, og til å planlegge framtiden. Jeg har allerede noen fiskesnører ute og venter spent på napp.

Alt godt, Lene