Det er sommer, det er sol og det er nok å henge fingrene i. Jeg har noen dager igjen til ferie, og vil gjerne skrive ferdig førsteutkastet på artikkelen min før jeg flater ut på hytta. Kanskje er det mulig, men det er en del arbeid igjen før det er et helhetlig utkast, både pirk på detaljer og lange linjer å tenke.

Samtidig planlegger jeg tur til Samara i Russland i september. Der skal jeg på en konferanse om overgangen mellom tidsperiodene jura og kritt (akkurat det vi jobber med på Svalbard). Da jeg skulle levere manus til foredraget jeg skal holde, oppdaget jeg en idiotisk feil i en av illustrasjonene. Og en annen versjon av denne illustrasjonen (inkludert feilen) har vi fått akseptert for publisering i en artikkel! Etter litt om og men og en lettere stressa stipendiat fikk vi heldigvis lov til å rette opp feilen i tidsskriftet. Puh!

Det har også vært litt formidling å holde på med. Jeg har vært på Abels tårn på P2 igjen, skrevet på en tekst retta mot ungdom og planlagt høstens aktiviteter på Hersleb videregående. Som dere har skjønt, er jeg del av en forskningsgruppe som setter forskningsformidling høyt. Alle unger i Norge har min veileder Jørn som en av sine dinosaur-helter, og mange har fulgt Svalbard-prosjektet vårt på Newton, gjennom barneboka eller på nett.

Hvorfor formidling? For det første skulle det da bare mangle. Det er folk flest som betaler for jobben vi gjør og som velger regjeringen som gir retning til forskningen i Norge. For det andre er vitsen med det vi gjør nettopp å gi kunnskap. Da holder det ikke at kunnskapen bare finnes i sære forskningstidsskrift. For det tredje er formidling morsomt og viktig for oss som er forskere. Jeg lærer mer og tenker nytt når jeg forklarer forskningen min til folk som ikke er eksperter.

Derfor er det perfekt å jobbe på et museum. Hit kommer mange for å lære om naturmangfoldet på Jorda nå og i fortida. Det finnes ikke så mange slike steder, og derfor er museets skjebne viktig. For eksempel i saken om rehabilitering av Geologisk museum. Her har det skjedd en utvikling. Universitetsstyret har vært skikkelig hyggelige og bevilget penger til å fikse opp bygget vårt, og ga oss en god grunn til å skåle og spise jordbær. Men saken slutter ikke der, for vi har ikke fått penger til utstillingene, og det er jo egentlig der moroa ligger. Dette blir med andre ord en fortsettelseshistorie. Lover å holde dere oppdatert.

I mellomtiden har Geologisk museum stengt helt, og vi har flyttet godbitene over til Zoologisk museum og de utstoppede pingvinene der borte. Der har de det riktig bra: T-rex-Stan ser større og skumlere ut, Ida og sjøskorpionen Mixopterus (Mix) har blitt bestevenner, men viktigst: Nå kan dere komme og se en Svalbard-øgle! Dere aner ikke hvor glade og stolte vi er for nettopp det. Gamla, aka Cryopterygius kristiansenae, har fått en spesialbygd monter der hun ligger og stråler. Det er skikkelig stas.

Vi har også blitt utstilling i utlandet. Aubreys svaneøgleforskning og skitne Svalbard-kjeledress utstilt i Southampton, i en utstilling som fokuserer på moderne paleontologisk forskning. Det er akkurat sånt vi liker.

Snakkes!

Lene

PS: Les doktorgradskollega Aubrey Roberts om hvorfor vi formidler her.