Vi har vært på tur! Sammen med Aubrey og Krzystof fra forskningsgruppa besøkte jeg i helga noe så morsomt som en fossilfestival i Sør- England, på det som er den mest berømte kyststrekningen for de som jobber med marine reptiler. Jurassic Coast som den gjerne kalles, er 150 km lang og strekker seg fra Old Harry Rocks sør for Bournemouth til Exmouth, og i 2001 ble den Storbritannias første verdensarvsted. Strekningen er unik fordi den er verdens mest komplette snitt gjennom avsetninger fra jura-tiden. I tillegg finnes både eldre og yngre avsetninger, fra trias og kritt, og til sammen gir de innblikk i 185 millioner av jordas og livets historie.

Det som er ekstra morsomt med fossilene fra dette området, er at de først ble funnet og gjort kjent av en dame.  Mary Anning het hun, og hun var den som gravde ut den første fiskeøglen verden hadde sett. Girl power! I de 200 årene siden har det blitt gjort utallige funn i området, og det er grunnlaget for mye av det vi vet om fiskeøgler i dag.

På festivalen møtte vi mange amatører som bruker store deler av livet på å samle inn og preparere fossiler. Det er egentlig feil å kalle dem amatører, for maken til kunnskapsbank skal du lete lenge etter! Vi var så heldige å få besøke en av de private samlingene, og der fantes noen av de flotteste fossilene vi noensinne har sett. «Amatørene» har gjort at vi kjenner til skattene i området, men det er ikke lov å publisere en vitenskapelig artikkel om et fossil som er i privat eie. Årsaken er logisk: Forskning skal være etterprøvbar, og derfor må fossilene være offentlig tilgjengelige. Siden fossilene fra Jurassic Coast er så flotte, er det derfor både spennende og nødvendig at det nå planlegges et museum der de kan stilles ut og studeres. Vi krysser fingrene for at entusiastene og forskerne i arbeidsgruppa får nok penger til å starte opp!

Å se andre skjeletter enn våre egne, er avgjørende for å finne ut noe som helst. Bare på den måten kan jeg si om trekk ved Svalbard - øglene er unike. I en beskrivelse vil man gjerne si om et bein er stort eller tykt eller langt, men dette har lite for seg hvis vi ikke vet om det faktisk er slik sammenliknet med andre fiskeøgler. Ved å sammenlikne kan vi også prøve å forstå slektskap mellom eksemplarer fra forskjellige steder i verden. Var det for eksempel mulig for britiske og norske fiskeøgler å møtes i jura-tiden og få barn, eller var sjøveien stengt? Her må vi i tillegg til fossilene bruke kunnskap om kontinentaldrift, havdyp og mulige trekkruter.

Hva gjør man så egentlig på en fossilfestival? Vi har vært på foredrag, møtt hundrevis av familier som tegnet og lekte dinosaurer, besøkt museer og samlinger, kjøpt fossiler og selvsagt lett etter fossiler på stranden. Vi fant både en ryggvirvel fra en fiskeøgle, ammonitter, sjøliljer, belemnitter og muslinger. I tillegg har vi møtt masse folk som er interessert i det samme som oss, blant annet flere andre som skriver doktorgrader om fiskeøgler. Det er inspirerende! En av dem skriver om hvordan fiskeøgler av samme art varierer som følge av kjønn og alder, en annen vil forstå hvilke fiskeøgler som er i slekt med hvem.

Så – det anbefales å dra på tur, og sørkysten av England er et godt valg hvis man liker marine reptiler.