Vårt forskningsprosjekt startet da noen studenter på UNIS (Universitetssenteret på Svalbard) i 2001 fant noen 150 millioner år gamle fossiler og meldte fra til paleontologene på Naturhistorisk Museum. Det var kjent at det fantes marine reptiler fra jura på Svalbard, og det var gjort noen opptegninger og en ordentlig artikkel, men ikke i stor skala.

I 2004 hadde verdens beste venn jubileum, nemlig PalVenn, museets venneforening. Det er en gjeng amatørpaleontologer som driver masse aktiviteter for å lære folk om paleontologi og for å skaffe penger slik at museet kan kjøpe fine fossiler. Som jubileumstur dro de til Svalbard for å undersøke dette mystiske funnet. Allerede dette første året, uten erfaring på marine øgler, ordentlig utstyr eller kunnskap om arktiske fossilutgravinger, fant de nok til å skjønne at de måtte tilbake. I 2006 var de det, med mer utstyr og penger, og det var bare å sette i gang og grave. Fjellsiden var full av fiskeøgler og svaneøgler, og gruppa utviklet teknikker både for kartlegging og utgraving. Noen var frivillige, andre ansatt ved museet. I årene som fulgte ballet det bare på seg: fossilene tøt ut av fjellet, og noen fantastiske funn ble gjort. Spesielt mye oppmerksomhet fikk de gigantiske pliosaurene.

2009 var mitt første år på feltarbeid og alt var nytt og fantastisk. Det året gjorde gruppa også et spesielt funn: Gamla. Det er henne vi har fortalt mest om (og med god grunn), men egentlig er hun symbolet på noe større: En helt spesiell skråning. For om fjellet er fullt av fossiler, er denne skråningen smekk full. I årene etterpå dro vi tilbake til samme sted, og endte opp med en utrolig fangst fra et lite område, blant annet fiskeøgla Mikkel og svaneøgla Gully. Men blant fiskeøglene i min doktorgrad er det en fra skråningen jeg ikke har fortalt om før: Fiske 1. Grunnen til det er at denne øgla ikke er verken spesielt stor eller spesielt komplett.

Allikevel har jeg blitt ganske glad i Fiske 1, som ble gravd ut i 2010 og den skal få være med i neste artikkel sammen med Virgin og Butterfly. Den første grunnen til at jeg liker Fiske 1 er at den er noe annet enn vi trodde, noe som først var en skuffelse. Vi åpnet gipskappa den lå i da jeg skrev hofteartikkelen min fordi felttegningene tilsa at det var en hofte. Vi børstet bort skiferflak etter skiferflak, og hva fant vi? Ingen hofte, men i stedet en framluffe og noen skulderknokler, og derfor kommer den i skulderartikkelen i stedet.

I tillegg er knokkeloppbevaringen merkelig. Fiske 1 har det vakreste overarmsbeinet i samlingen, det er verken knust eller vridd eller halvt. Men så har den også de absolutt styggeste hodeskalleknoklene jeg har sett, så stygge at det ikke er NOE vi kan skrive om i artikkelen. Hvorfor? Jeg vet ikke.

Den tredje grunnen er at den har en interessant dødshistorie. Hodet, framluffa og skuldra sitter i samme ende av et dyr, men sammen med dem har jeg funnet virvler fra den andre enden: der rumpa går over i halen. Er den halvspist? Har den knekt? Ble den tatt av en undervannsstrøm?

Til sist synes jeg at den er søt. Sammenliknet med de fem-seks meter store Gamla, Butterfly og Gypsy er den liten, mer på størrelse med Mikkel eller kanskje enda mindre (skal vi tippe tre meter?). Overflaten på knoklene tyder på at den var voksen, så Fiske1 tilhørte antakelig en av de mindre artene i økosystemet.

Jeg er i hvert fall overbevist over at Fiske1 har noe ved seg, og det håper jeg dere blir også. Jeg gir selvsagt beskjed når han er behørig publisert.

Alt godt, Lene