- Jeg er i innspurten på en artikkel, sier jeg.

- Åja, om hva da? Hva slags artikkel, sier du.

Oi, tenker jeg. Det er jo selvsagt ikke åpenbart.

Ett produkt er hevet over alt annet når man forsker: Den vitenskapelige artikkelen. Den fungerer både som valuta, søknad, debattarena og stedet for de store oppdagelser. De siste årene har publisering av artikler vært under debatt. Tillegger man dette produktet for mye eller for lite vekt? Er det som kommer på trykk bra nok? Debatten handler ofte om penger: om tellekantsystemet, mulige prosjektmidler og hvem som skal betale for å lese og for å publisere. Dette kan jo få en til å bli litt mistroisk mot artikkelen. Men stort sett er den det viktigste vi gjør for å få ut ny kunnskap til andre forskere.

Når den er ferdig er artikkelen noe likner ganske mye i oppsett på labrapportene fra videregående. Min kjemilærer drillet oss: ”Hva fant du ut? Bare det skal stå i resultat-delen! Hvordan utførte du titreringen? Husk at ingen kan vite om du har gjort noe fornuftig hvis du ikke skriver hva du har gjort!”.  Jeg hører fortsatt stemmen hennes i hodet når jeg skriver.

Det starter med noe man lurer på, og så innhenter man data for å svare på det. Jeg henter fossiler fra et skiferfjell på Svalbard, preparerer dem på laben, måler og beskriver hvordan de ser ut. I denne fasen skriver jeg ikke så mye som skal rett inn i artikkelen, men blir behørig straffet hvis jeg ikke tar gode notater. For kommer jeg til å huske hvor mange ryggvirvler det var, hvilket lim jeg brukte eller innstillingene på kameraet om noen måneder? Jeg gjør fortsatt ofte feil her. Jeg tar bilder av alt jeg gjør, men hvorfor må det være sånn at nesten hver gang havner det som viser seg å være viktig litt utenfor bildekanten?

Så finner man ut noe, forhåpentligvis. Hva er svaret? 42? Ja? Vi har en ny art? I den ferdige artikkelen er ofte denne delen overraskende kort. Hvor er de geniale tankene? Jo, de er i siste kapittel, diskusjonen. I tillegg til at vi lurer på hva spørsmålet var for å få 42, er svaret bare interessant hvis vi sammenlikner det med hva andre har tenkt og funnet ut. Er det overraskende? Fører det oss videre? Bør vi bli bekymret?

Ting skjer sjelden i den rekkefølgen de er skrevet. Helt fra før man stiller det første spørsmålet leser jeg. Jeg leser faktisk veldig mye, bøker og særlig andres artikler. Jeg må vite alt om temaet mitt, og særlig hvor hullene er. Hvilke spørsmål kan jeg svare på, som andre forskere ikke kan? Hvorfor er mine undersøkelser viktige? Ikke minst bruker vi mye tid på det vi kaller figurer. Kart, bilder og diagrammer som illustrerer poengene.

Når jeg så har skrevet så mye jeg kan, går artikkelen til mine medforfattere. Og fram og tilbake mellom oss en hel haug med ganger (det er ikke uten grunn at Mikkel-artikkelen blir nevnt nesten hver måned på bloggen). Til slutt har vi et produkt som er så bra vi får det, og da sender vi det til et tidsskrift. Her starter publiserings-spenningen. Vil de ha det? Redaktøren sier enten blankt nei eller kanskje. Ved kanskje går artikkelen videre til fagfellevurdering (review), der andre paleontologer svarer på om dette er verdt å trykke, og med hvilke forbehold. De kan for eksempel foreslå at vi må gjøre noen målinger på nytt, skrive mer om et tema eller illustrere poengene bedre.

Og så blir det enda mer spennende: Hva tenker redaktøren om dette? Kan vi få publisere hvis vi bare gjør som fagfellene sier? Sier redaktøren ja, blir det nye runder mellom forfatterne der vi retter opp og forbedrer, før artikkelen går til redaktøren igjen. Siste runde med nervøsitet: Sier tidsskriftet ja? Og så, hvis du får ordet akseptert i en mail, da er det i boks, og det er bare å vente fornøyd på å se sitt eget navn på trykk.

For de fleste folk er dette ikke så selvsagt som for oss som er inne i forskningsbobla, og det har vi godt av å høre. Men her om dagen møtte jeg en ukjent fyr på toget og fortalte at jeg skrev doktorgrad, og at jeg er litt over halvveis.

- Ja, sa han. Da har du publisert din første artikkel og er godt i gang med nummer to?

- Er du synsk, spurte jeg.

- Nei, jeg har doktorgrad.

skrivende hilsen fra Lene