Nå skal det forskes! Jeg er tilbake som stipendiat ved Naturhistorisk museum i Oslo, der målet er en doktorgrad om jurassiske fiskeøgler fra Svalbard. Fire måneder inn i doktorgradsperioden gikk jeg ut i mammapermisjon, og etter ni måneder er jeg på plass igjen.

Jeg har ikke jobbet med doktorgraden i permisjonen, men i november holdt jeg to foredrag på mitt hjemsted Ringebu: For fjerdeklassingene i kommunen og for en niendeklasse med valgfag forskning. Det var moro!

Å komme tilbake til forskningen etter å ha brukt all hjernekapasitet på å ta vare på en liten babygutt, har gått bedre enn jeg var redd for. Men det er allikevel mye som må huskes. Da jeg fant et brev fra meg selv til meg selv ble jeg i hvert fall veldig glad, for der sto det hva jeg rakk å gjøre i fjor og hva som bør gjøres nå. Takk til smellgravide Lene anno mai 2013!

Det er et godt tidspunkt å studere fiskeøgler på, for forskningen på dem har skutt fart siden slutten på 90-tallet. De siste årene har det blitt funnet mange nye arter, og gjort mye spennende forskning på hvordan fiskeøglene levde og så ut.

De tre morsomste forskningsfunnene fra tida da jeg var i permisjon:

  For det første er det funnet flere nye arter: Kanadiske  Gulosaurus helmi og kinesiske  Chaohusaurus zhangjiawanensis er de eldste fiskeøglene, mens engelsk/franske Sisteronia seeleyi levde helt på slutten av fiskeøglenes tidsalder, midt i kritt.

Hvis noen lurer på hvordan man gir navn til nye arter kan Gulosaurus helmi tjene som eksempel. Slektsnavnet (det første ordet) er gitt for å hedre kullindustriens betydning i området der fossilet ble funnet, nærmere bestemt Wolverine Tunnel, der de henter kullet fra. Wolverine er jerv på norsk og Gulo gulo på latin, altså kalte forskerne den nye fiskeøgleslekten for Gulosaurus (saurus = øgle). Artsnavnet helmi er gitt for å hedre en forsker som har jobbet mye med utforsking av dette området, Charles Helm.

Forskningsfunn nummer to: Fiskeøgler var mørke i huden, kan en gruppe forskere vise etter å ha studert fossiler der det er bevart et lag med mykt vev rundt skjelettet. Og kanskje var de mørke både på over- og undersiden? Sistnevnte er mer av en spekulasjon, siden forskerne strengt tatt ikke har undersøkt huden på begge sider av kroppen.

For det tredje: Den australske fiskeøglen Platypterygius australis har blitt sammenliknet med nålevende hvaler og seler for å se om vi kan forstå mer av hvordan den svømte. Forsøket som ble gjort tyder på at den, i likhet med hva vi tror om andre fiskeøgler, i hovedsak skjøt fart med å vifte på halen, og brukte luffene til å styre med.

Selv er jeg i full gang med å beskrive fiskeøglen Mikkel. Skjelettet har blitt preparert mens jeg var borte og ser veldig spennende ut. Han er lang og slank, men med små luffer. Hvorfor det? Fortsettelse følger når jeg har løst mysteriet.

Engasjert forskerhilsen fra Lene