(Forsidefoto: Ammonitt, en utdødd blekksprut. Foto: Krzysztof Hryniewicz)

Å hoppe etter Wirkola betyr å gjøre noe etter en forgjenger som har vært usedvanlig flink. Slik har jeg det med min doktorgrad. På den andre siden av en lettvegg på kontoret sitter nemlig Krzysztof, som også tilhører Spitsbergen Jurassic Research Group. Han leverte doktorgraden sin i mars, og i juni ble han dr. Hryniewicz. Krzysztof er en super romkamerat, den som tar de tyngste løftene i felt og ikke minst skrekkelig flink. En norsk doktorgrad inneholder vanligvis fire vitenskapelige artikler, og jeg undres ofte på hvordan det skal være mulig å gjennomføre. Krzysztof leverte åtte. Dobbelt så mange! Og ikke nok med det. På disputasen, der han forsvarte arbeidet sitt, måtte utspørreren ty til spørsmål om de som var takket i etterordet, så uangripelig var det.

Krzysztof sin doktorgrad handlet om det som først så ut som lass med kalkstein som noen hadde dumpet fra en trailer. Rundt dem var det fossiler av muslinger, blekkspruter og snegler. Heldigvis knakk vi koden, og skjønte at i tillegg til de store øglene, rommet jura-havet også såkalte metanoppkommer. Dette er steder på havbunnen der det strømmer opp metan fra bakken. De fossile utgavene vi har funnet var aktive fra 149 til 140 millioner år siden på bunnen av datidens Barentshav. Arbeidet er viktig både for sammenlikning med oppkommer som finnes i dag, og fordi det bare er kjent sju andre metanoppkommer i verden fra tidsperioden jura.

Metanoppkommer skaper et helt spesielt miljø, med unike former for liv. Når metanen stiger opp gjennom havbunnen brukes den av bakterier og arker (encellede organismer som likner på bakterier, men er noe annet) i en anaerob prosess. Resultatet er blant annet dannelsen av ulike typer karbonater og svovelmineraler. Og dette merkelige miljøet, med bakterier som lever uten luft og med giftige svolvelforbindelser, er faktisk tiltrekkende for mange dyr.

Krzysztof har beskrevet det rike miljøet rundt oppkommene. Han har studert over 2000 fossiler, og funnet ut hvilke dyr som levde her. En del av dem er ganske rare. Han har funnet både muslinger, snegler og børstemark som er avhengige av å leve i partnerskap med de svolvel-baserte bakteriene. Hos muslingene får bakteriene lov til å bo inne i gjellene. Noen av sneglene har ikke et like hjertelig forhold: de liker seg ved metanoppkommene fordi de kan spise giftige bakterier. I tillegg har han funnet brachiopoder, også kalt armfotinger, og massevis av serpulider, en type ormer som bygde små tuber de bodde i. Disse tubene har stått rett opp fra havbunnen, og det kan tyde på at det var lite strøm i vannet.

Blant de 17 typene muslinger rundt oppkommene, viste det seg å være noen helt nye. Krzysztof har derfor beskrevet dem for første gang i et vitenskapelig tidsskrift, og gitt dem navn. Den ene har fått artsnavnet svalbardensis etter stedet den kommer fra, og den andre heter Cretaxinus hurumi. Cretaxinus betyr at den kommer fra tidsperioden kritt, og hurumi er en honnør til ekspedisjonsleder Jørn Hurum.

Fossile metanoppkommer er altså både skikkelig spennende og skikkelig sært, og denne doktorgraden har gitt masse ny kunnskap. Problemet er bare at den neste som leverer doktorgrad er meg. Riktignok er det over tre år til, men jeg er redd ingen glemmer Krzysztof, men glemmer at det han gjorde tross alt ikke er normalt. Det er bare å finne fram penn og papir og jobbe på.