Ære være flinke forelesere! Nå har jeg holdt min femte universitetsforelesning, og jeg er imponert over de som er flinke til dette. (De som hare en favoritt-foreleser bør forresten nominere henne til Morgenbladets kåring her). For hvordan vet man at man verken er for avansert eller for banal? Hvilke setninger kan få noen til å bli nysgjerrige? Oppfyller jeg det dette faget lover? Jeg er i hvert fall litt svett etter hver forelesning i GEO1020, og ikke mindre sikker på at det er viktig at forskere prioriterer undervisning i en travel hverdag.

I går sendte jeg fra meg artikkelen om Mikkel og Gypsy til mine medforfattere, og gleder meg til å ta fatt på neste prosjekt etter påskeferie. Nå har jeg tenkt på hofter og bakbein i over ett år, så det er jo passende å flytte seg til den andre enden av kroppen. Neste artikkel skal handle om bakhodet hos fiskeøgler. Det er omslutningen av hjernen og resten av skallens indre på baksiden, og det punktet som lenker hodet sammen med resten av kroppen.

Her er det på sin plass å introdusere nummer tre av mine sju fiskeøgler: Nillefanten. I 2011 var jeg og mine «klassekamerater» Julie og Nille på utgraving på Svalbard etter å ha bestått mastereksamen. Som noen kanskje har tippet handler historien om Nille og et fossil. Nille forteller: «Det var den første dagen vi hadde isbjørnen på besøk, og vi løp rundt på sletta og speida etter bjørnen. Og mens vi løp der og speida, kikka jeg ned. Det var nok mest fordi jeg så etter flere pliosaurtenner, men da så jeg jo noe som likna på bein.»

Og det var et fiskeøgleskjelett. Interessant nok lå det mye lavere enn noen av de andre fiskeøglene vi hadde funnet, noe som betyr at det var eldre (leire blir avsatt på havbunnen med den eldste nederst, og på Svalbard er disse lagene bevart i riktig rekkefølge). Det skulle vise seg at funnet inneholdt et nydelig skulderparti, en framluffe og en hodeskalle. Dyret har landet på ryggen på bunnen, og da vi fant skjelettet var det delvis artikulert (les mer om oppbevaring av fossiler her).

Da jeg spurte Nille for å få historien innrømte hun at hun til dels var litt sur under utgravingen «…fordi det var et jævla rot – vi sleit veldig med å snu gipskappen så ikke alt skulle rase ut». Dette rotet var i all hovedsak forårsaket av en forkastning (et sted der to blokker med bergarter har beveget seg i forhold til hverandre). For det andre var knoklene skjøre etter at å ha vært utsatt for frost og tining i flere omganger. Nillefanten ble gipset inn og endte som årets største gipskappe, som hele gruppa måtte bidra for å få snudd. Dessverre endte det med den eneste ulykken vi har hatt i felt: Deler av hodet og skulderen raste ut da gipskappen ble snudd, og hundrevis av knokkelbiter endte i haug. Heldigvis har nitidig arbeid på laben gjort at vi nå har mange hele knokler, limt sammen av disse bitene.

Fem år seinere skal vi for alvor i gang med å forstå dette skjelettet. Vi skal blant annet se på bakhodeknoklene som er hengselen til ryggraden. De er godt oppbevart, og vi sammenlikner dem med tilsvarende hos de andre Svalbard-fiskeøglene Gamla og Janusaurus, og med fiskeøgler fra andre steder i verden, og prøve å forstå hvordan deres utseende varierer. Er det et system der? Og kan variasjonene vi ser brukes til å skille mellom forskjellige fiskeøglearter? Et stort spørsmål er også om Nillefanten tilhører en kjent art, eller om den er noe nytt.

Men først altså: God påske! Håper dere fortsetter å følge forskningen på Nillefanten og de andre også etter ferien.

Lene