Det er tre måneder igjen til jeg planlegger å levere doktorgraden, og mange spør hvordan det går. Svaret er at jeg er veldig glad for all omtanke, at det går ganske bra og er ganske stressende. Selv om jeg har jobbet med doktorgraden hver eneste arbeidsdag siden starten er det overraskende mye igjen til de siste ukene. Vi er i innspurten før vi sender artikkelen om Virgin, Butterfly og Fiske1 til tidsskrift, og jeg skal snart skaffe de siste resultatene til den fjerde artikkelen gjennom en fylogenetisk analyse.

I tillegg har jeg så vidt begynt å skrive på introduksjonen (også kalt kappa) til hele sulamitten. Som om ikke det var nok har det hopet seg opp med frister i april for alt som handler om livet etter doktorgrad, så det er ingen grunn til å spare på sjokolade, koffein og annet som holder meg gående. Heldigvis har jeg familie, som er en vidunderlig stabiliserende faktor oppi det hele.

Sånn mot slutten er det fint å oppsummere arbeidet som er gjort, og som bestilt har det kommet enda flere resultater fra forskningsgruppa vår for noen uker siden. Julie Rousseau, som jeg delte kontor og telt med gjennom mastergraden, har sammen med forskere fra England og Luxemburg publisert andre del av resultatene fra masteroppgaven sin. Det betyr flere smådyr på bloggen, i tillegg til det vi fra før vet om livet i metanoppkommer og ellers i økosystemet.

Første dag i felt på Svalbard i 2010 havnet vi i en storm. Ikke hos oss, men for omtrent 150 millioner år siden var det en gigantisk storm akkurat i den høyden vi nå satte opp kjøkkenteltet. Hvordan vi vet det? Jo, vi fant et distinkt lag med stein i fjellskråningen, som vi kunne følge langt bortover. Magne, en av de frivillige, snublet bokstavelig talt over noen steiner som lå i veien for matkassene, og på Svalbard hiver man ikke stein uten en liten kikk. Han så raskt at dette var noe helt spesielt: Rødbrune steiner med pigghuder som så ut som at de nettopp var døde og bare hadde blitt lett begravet. Laget er dannet av sedimenter som ble virvlet opp fra havbunnen og restene etter dyr som døde i det forferdelige uværet.

Pigghuder er en nydelig dyregruppe, og aller kjenner minst en av de fem gruppene den inneholder: Sjøstjerner, slangestjerner, sjøliljer, kråkeboller (sjøpinnsvin) og sjøpølser. Det mest spesielle er at de har femtallssymmetri, i motsetning til for eksempel oss som sånn noenlunde kan deles i to via en midtlinje. Pigghudene har også et karakteristisk skjelett av kalkplater rett under huden og et unikt vannkanalsystem som brukes både til spising, pust og bevegelse. Sammenkoblet med dette er sugeføttene, som bruker vanntrykket i kanalene for å bevege seg.

Stormlaget vi fant er rett og slett i verdensklasse, blant annet fordi sjøstjernene og slangestjernene er artikulerte, noe som er veldig sjelden, samt at ansamlingen er verdens nordligste.

Julie har til sammen funnet alle typene pigghuder med unntak av sjøpølser, og i den nyeste av de to artiklene beskriver og navngir hun og de andre to sjøstjerner og en slangestjerne. Mitt favorittnavn er Ophioculina hoybergia. Slektsnavnet (først), er rett og slett en referanse til at de ble funnet der vi skulle ha kjøkkenet vårt – culina er kjøkken på latin. Artsnavnet, hoybergia, er en honnør til Magne som heter Høyberget til etternavn.

Stadig får vi et klarere bilde av økosystemet på Svalbard i sein jura, og nå lurer jeg på om pigghudene hadde noe å gjøre med fiskeøglene som jeg jobber med. Meg bekjent er det aldri funnet fiskeøgler med pigghuder i magen, men hvem sier vel nei til en liten sjøstjerne rett fra kjøkkenet?

Alt godt, L

PS – Første del av pigghudbeskrivelsene til Julie finner du her.