Når man får en doktorgradsstilling er det noen forventninger som slår til, som at jeg tilbringer mye tid på kontoret og på laben. Det at jeg også har brukt mye tid på videregående skole var derimot helt uventet. Og la meg si det med en gang: Uventet og veldig morsomt!

Hersleb videregående er en av Botanisk hages nærmeste naboer. Det er en stor, gul murbygning med et uteområde som minner meg (som aldri har vært i USA) om en miniversjon av et amerikansk universitet. Alt er nyoppusset (etter en lang og kronglete historie det ikke er plass til her), og da skolen åpnet i fjor var alle ferskinger, med et hederlig unntak for påbygg-elevene.

Realfag er i vinden, og da Hersleb ble planlagt, vedtok rektorer og politikere at dette skal bli en superskole for biologi og geofag. Og hva trenger man da, om ikke en paleontolog? Nettopp. Skolen og Naturhistorisk museum inngikk en samarbeidsavtale, og jeg er en av dem som setter den ut i livet. Sammen med Kari Beate Remmen på Naturfagsenteret har jeg vært så mye på Hersleb at jeg nå har egen kaffekopp på lærerværelset. Vi har blitt kjent med lærere og elever i naturfag, biologi og geofag, og samarbeidet som bare det. Men hva gjør man egentlig da?

Samarbeid er et fint ord, men vi har måttet knekke koden for hva det betyr i praksis. Skal elevene skrive doktorgrad sammen med meg, eller skal jeg hjelpe dem med leksene? Ingen av delene har noe særlig for seg. Derfor har vi lett etter det som bare vi på Naturhistorisk museum kan bidra med, som er nyttig for elevene og som gir oss noe tilbake. Det er ikke alltid så lett. Jeg synes det er kjempespennende med familietrær for fiskeøgler: Hvordan er Platypterygius i slekt med Cryopterygius? Du tenker akkurat det riktige nå: Nerd. Det samme ville elevene på Hersleb ha tenkt. Det er også lite sannsynlig at dette vil være relevant informasjon for dem å ta med seg videre i livet. Men hei, jeg kan mye som er nyttig også: Hva er evolusjon og hvordan skjer det? Hvordan er dyr tilpasset miljøet de lever i? Hvordan kan vi finne svar på vitenskapelige spørsmål?

Dette er temaer vi har laget undervisningsopplegg rundt, og både jeg, lærere og elever har lært masse. For meg er det å fortelle om hva jeg holder på med veldig nyttig. Det er noe med å si ting høyt som tvinger en til å forstå det selv. Da elevene fra Hersleb var på besøk i kjelleren på museet for å se fossilene våre, stilte de også spørsmål som fikk meg til å måtte tenke mer. I tillegg er det flott å finne de temaene som er relatert til min forskning, men som spenner mye videre enn bare jurassiske fiskeøgler. Verden er jo tross alt så mye større enn det.

Nå legger vi større planer. Vi er så fornøyde med samarbeidet at vi fra høsten av er fire stipendiater fra museet som skal samarbeide med hver vår lærer og forhåpentligvis gjøre skoledagen både morsom og lærerik for 16-åringene (de er en utrolig hyggelig gjeng). Vi har også skrevet en artikkel (s. 72-75) myntet på naturfaglærere som skal inspirere andre til å gjøre noe liknende.

Samtidig har det blitt vår og snart sommer i Oslo, og det lureste man kan gjøre som naturfaglærer er selvsagt å ta med seg elevene ut. I forrige uke var vi og så på geologi og fossiler på Slemmestad, og nå planlegger vi en dag i Tøyenparken for å finne fossiler. Livet på videregående kan anbefales!

Lene