Hallo kjære blogglesere og velkommen tilbake til Lenes øgleblogg!

For åtte måneder siden tok jeg mammapermisjon og fikk verdens fineste lille jente, men nå er jeg tilbake i jobb og på nett. Fiskeøglene venter! Det er omtrent halvannet år igjen på doktorgraden, og det siger sakte inn at dette er siste kapittel. Det er nå eller aldri.

Jeg er skikkelig glad i jobben min, men jeg er ikke gift med den. Jeg er mer glad i fredagstaco med familien enn mikrobølgeovn-varmet ferdigmat alene på kontorpulten, og prioriterer deretter. Derfor var det et mål å ha permisjon i permisjonen, med unntak av to ting: Et foredrag på min gamle arbeidsplass Slemmestad Geologisenter, og en mulig runde med review på artikkelen om fiskeøglene Mikkel og Gypsy. Denne teksten ble sendt avgårde til tidsskriftet PLOS ONE med et nødskrik dagen før jeg tok permisjon. Planen gikk ganske bra. Jeg har hatt en innmari fin permisjon og sagt nei til forespørsler og til å skrive på nye artikler selv. Allikevel har jeg endt opp med å jobbe en del, siden den vitenskapelige publiseringskverna ikke stopper selv om det blir født et lite vidunder. Seks uker etter fødselen kom tilbakemeldingen fra tidsskriftet: Major revision.

Major revision betyr at artikkelen kanskje kan publiseres, men at det må gjøres ganske mange og store endringer. Fire andre paleontologer hadde gjort review og hadde hundrevis av kommentarer, i tillegg til at vi selv benyttet sjansen til å rette opp feil og skrive setningene bedre og mer konsise. Til sammen ble det mange seine kvelder i høst, men etter en kraftanstrengelse med major revision, deretter en minor revision og en siste runde med formatering og småplukk, fikk vi til slutt mailen om at artikkelen var akseptert for omtrent en måned siden. Så gikk det slag i slag, og den ble publisert 25. januar. Les den her, den er selvfølgelig open access. Tre ganger tre hurra!

Artikkelen sier kort fortalt at Mikkel er den nye slekten og arten Keilhauia nui, oppkalt etter en norsk geolog-pioner og en miljøorganisasjon for ungdom. Gypsy kan vi ikke sette en like nøyaktig merkelapp på, men vi vet at den hører til i samme familie, og den er behørig dokumentert, i likhet med to andre eksemplarer som bare består av hofteknokler. For hofter er jo greia mi, det vet alle som leser denne bloggen. Endelig har jeg fått systematisert og publisert nesten alle hofte-tankene fra de siste årene. Vi sammenlikner fiskeøgler og hvaler sin evolusjon, og har regnet på hvor store de ulike knoklene i hofte er relativt til hverandre hos mange fiskeøgler fra jura og kritt. Gjennom dette kunne vi vise at vi har en ganske unik hofte-samling fra Slottsmøya. Mikkel, eller K. nui, har en hofte som er spesiell både i fasong og størrelsesforhold, mens Gypsy og to andre eksemplarer har et par ekstremt lange knokler i sin hofte, uten at vi er helt sikre på hva det skal være godt for.

Jeg er nesten mest fornøyd med en av de overordnede bemerkningene våre – at det er interessant at fiskeøgler ser ut til å ha beholdt en ekstern bakluffe gjennom hele sin historie som vannlevende (over 100 millioner år), mens hvalene i motsetning mistet sin bakluffe i overgangen til vannet (i løpet av ca 8 millioner år).

Artikkelen har fått en del oppmerksomhet – min teori er at folk var veldig klare for en hyggelig nyhet etter et traumatisk fjorår på nyhetsfronten, og det er jo veldig gøy for oss. Se for eksempel forskning.no sin egen sak eller Dagbladet.no sin clickbait-overskrift.

Det føles utrolig godt å eeeendelig være i mål med denne artikkelen. Den har tatt lang tid, særlig siden det var første gang jeg skrev en skjelett-beskrivelse på denne måten, og siden jeg også ville regne på alle mulige forholdstall for hofter. Men nå finnes den der ute, fire nye eksemplarer av øglene våre er beskrevet, og jeg har fått bevist at dette er mulig. Nå har jeg så vidt rukket å åpne dokumentene mine om Nillefanten, som skal inn i neste artikkel. Siste kapittel er i gang.

Lene