Håkjerringa (Somniosus microcephalus) er en stor hai som beveger seg utrolig langsomt (vanligvis 1,2 km/t og med en toppfart på 2,7 km/t ifølge en studie fra 2012). Med en litt slapp krepselignende passasjer karakteristisk hengende fast i øyeeplene glider den tilsynelatende søvning (derav navnet Somniousus) og uinteressert gjennom kalde, mørke vannmasser mellom massive isflak. Og den ser unektelig litt kjedelig ut sammenlignet med sine strømlinjeformede haislektninger, - men skinnet bedrar: Håkjerringas diett vitner om en råtass av en predator med jaktevner som lenge har vært ukjente. Håkjerringa gnafser nemlig i seg store mengder sel! Hvordan er det mulig for denne treigingen å fange de langt mer fartsfylte selene?

Ekstra fett i Kongsfjorden

Tidligere i år publiserte en gjeng kanadiske og norske forskere en studie fra Kongsfjorden på Svalbard. Artikkelen (publisert i tidsskriftet Marine Biology) viser at håkjerringa sannsynligvis spiller en unik og betydelig rolle som toppredator i marine næringsnett i arktis (se her). Flere studier som har tatt for seg både mageinnhold, sammensetting av fettsyrer, og analyser av stabile karbon- og nitrogenisotoper viser at håkjerringas diett består av både fisk og marine pattedyr, men i studiet fra Kongsfjorden på Svalbard var innslaget av sel (i hovedsak ringsel, klappmyss og storkobbe) spesielt stort.

Fordi håkjerringmagene ikke inneholdt nekrofage (åtseletende) krepsdyr, som man ville funnet dersom haien hadde spist åtsel, mente forskerne at byttedyrene hadde vært levende da de ble fanget. Spiralformede sårskader funnet på sel støtter også denne hypotesen. I Ut i Naturens episode En dyp hemmelighet (NRK) kan vi være med Kit Kovacs og resten av teamet på en fascinerende jakt etter håkjerringas hemmelighet: Skulle denne rare, litt klumpete og tilsynelatende søvnige skapningen vise seg å ha hurtige haikrefter i kroppen som aldri før var blitt dokumentert? Forskerne festet instrumenter som kunne måle temperatur, dyp, hastighet og akselerasjon på haien, rett bak den første ryggfinnen (metoden er beskrevet her). Etter å ha fulgt bevegelsene til seks individer fastslo forskerne at håkjerringa ikke satte opp farten nevneverdig, og ihvertfall ikke nok til å fange en svømmende sel. Den måtte altså benytte seg av en helt annen jaktstrategi.

Snikpredator

Som mange andre dyr, har selarter flere typer søvn (se f.eks dette søket i google scholar). Noen tar seg til og med en liten lur mens de flyter i vannet eller ligger på havbunnen, og forskerne tror nå at håkjerringa utnytter disse øyeblunkene. Den “søvnige” microcephalus er godt kamuflert med sitt gråspettede utseende, og kan derfor umerket snike seg nær sitt sovende bytte. Så langt jeg vet er imidlertid ikke håkjerringangrep på sovende sel faktisk dokumentert, så her gjenstår det nok mange spennende undersøkelser. (I Norge er Universitetet i Tromsø og Norsk Polarinstitutt oftest involvert i slike prosjekter.)

På Marinbiobloggen kan du lese mer om håkjerringa. Vi tar også opp mange andre spennende saker - besøk oss da vel! :-)