Abort rører ved dype følelser og kaller på store ord. Det er så mange prinsipielle dilemmaer som kommer frem og som ikke lar seg løse, aller minst ved en distansert, prinsipiell betraktning.

Hva er et menneskeliv? Når begynner det? Hvem skal avgjøre hvilket liv som skal leve og hvilket som skal dø? Hvilke politiske momenter spiller inn når det gjelder valg av aborter? Er det kriterier som lar sosialismen og sosialdemokratiet minne om nasjonal sosialisme? 

Nærmest mot min vilje er jeg blitt trukket inn i denne debatten. Det er en debatt der mannlige stemmer i utgangspunktet er uønsket og i hvert fall betraktes med stor mistenksomhet. Det er en symbolsak for mannens undertrykkelse av kvinnen, kanskje særlig undertrykkelsen av kvinnens kropp. Her settes gammel tradisjon opp mot moderne forståelse av menneskets frihet og selvstendighet. Det har i det hele tatt vært en sterk frigjøringspatos i denne debatten lenge. Og hvem vil vel tvinge kvinnen inn under det gamle åket?

Kontrasten er sterk mellom de store ordene og den prosaiske hverdagen. Det dreier seg om et femtitalls skjebner hver eneste dag, bare i dette lille landet. De få jeg har snakket med opplever det veldig forskjellig. Fra den store lettelsen og gleden til en svært traumatisk hendelse som preger resten av ens liv. Men for de aller fleste en tomhet, et fravær, som en helst glemmer og i hvert fall ikke snakker om i offentligheten. Litt trist, men først og fremst taust. Bare fornemmelsen av at mange kjenner ubehag ved dilemmaet gjør at en helst holder munn.

Jeg har imidlertid en søster som gjør det stikk motsatte. Hun snakker der alle andre tier, og ikke minst der noen andre forventer at hun skal tie. Hun har kjempet for loven i Kvinnefronten, har selv tatt abort og som lege foretatt hundrevis av aborter på andre. Men så skriver hun bok. Fortsatt er hun for loven, men mot abort. Og hun er forholdsvis dramatisk i sin beskrivelse av en ung kvinne som tar abort i 15. uke – og av legen som med ett står der med et barn mellom hendene. Et barn som skal dø.

Og dermed kan jeg ikke unngå å la meg engasjere – som mange andre etter sommerens debatt i Morgenbladet. Det er jo svære spørsmål, dette her, men det er spørsmål vi ikke kan løse. Det er spørsmål som jeg ellers sysler med fra en filosofisk eller en teologisk vinkel: Hva er et liv? Hva tenker vi om livet i møtet med døden? Hvordan preger vår omgang med døden de grunnleggende verdier i livet? Hva er det som gir et menneske verd?

Alle disse spørsmålene ligger innvevd i abortproblemet, men her er hvert eneste spørsmål sterkt ideologisk ladet. En skal helst ikke tenke fritt. En skal ikke stille spørsmål. For bare det å stille spørsmål oppfattes som en hån eller en undertrykkelse, det mistenkeliggjøres som politisk suspekt, om en f.eks. leser på Kvinnefronten.no.  Hva er det for slags frihet? Hvilket menneskeverd er det da man forsvarer? Har ikke frigjøringen gått over til å bli et totalitært forsvar for det bestående? 

På motsatt side slås det raskt frempå med motargumenter som er like bastante. Det fins få nyanser i referansene til bibelsteder som taler for et kompromissløst forsvar av det ufødte livet. 

Etter min oppfatning er dette en ideologisk misbruk av bibelsteder. De har lite i denne debatten å gjøre. Bortsett fra et bibelsted fra en helt annen kontekst: ”Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: ’Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak.’” (Mt 27,24).

Jeg oppfatter begge posisjoner i denne debatten som forsøk på å vaske blodet av hendene og fraskrive seg skyld: Den første ved å bagatellisere dilemmaene. Den andre ved å holde seg til det moralsk uklanderlige og anklage de andre for å være mordere. Er det noe jeg har innsett i sommer, så er det at jeg ikke er den rette til å kaste steiner. Om noen har blod på hendene, så har også jeg blod som ikke er vasket av i en håndvending.

Jeg kommer ikke til å kaste bort livet på å diskutere med ideologer som ikke er i stand til å lytte til ulike sider av saken – og særlig ikke en sak som er så kompleks og dyptgripende både for samfunnet og den enkelte. Men sommerens debatt har fått meg til å innse at fosteret har en svak stilling i vestlige samfunn, så svak at det kun har ”gradert menneskeverd” – og derfor er lettere å ofre. Dette er et memento til ettertanke i møte med andre kulturer, som ikke alltid tar det så nøye med de voksnes menneskeverd. Kanskje vil de oppfatte vår praksis som umenneskelig? 

Jeg tror globaliseringen gjør det nødvendig å betrakte ens egen kultur med nye øyne. Stille noen grunnleggende spørsmål ved det en har tatt for gitt og reflektere både over hvilke liv og hvilket liv en vil ha, hva det koster og hvor mye det skal være verd.