En ung mann slipper ut av fengsel. Han har begått en forbrytelse men nekter for sin skyld. Skylden er, som så ofte, en tvetydig sak. Han har sonet men er ikke forsonet.

Hvor ligger forskjellen, mellom soning og forsoning? Er det denne forskjellen som er avgjørende?

Også jeg har nå sett denne enkle studien i menneskelige relasjoner og skjebner som ruller over filmlerretene, deUsynlige. Jeg har stusset over tittelen og tenkt: deUs – Gud, ja vel. Den usynlige. Men de usynlige? De – Us? Hvem er de og hvem er vi, oss?

Det er alltid de andre som rammes. De andre som begår ugjerningen. Men hva med oss? Filmen viser oss med enkle grep at slike dramaer skjer overalt, at de vikler oss inn i en vev av hendelser som vi ikke har kontroll over.

Erkjennelse av skyld er et vanvittig arbeid og et arbeid som kan drive en til vanvidd. Det er så vidt jeg kan forstå viktigere for et menneske og for dets dømmekraft enn all slags forskningsprogrammer i etikk som Nina skriver om.

Vi ser det i morens reaksjon, i hennes sorg som driver henne til galskap: Hun ser ikke et menneske, hun ser kun en morder. Og hvem kan bebreide henne dette? Trenger hun ikke noen å anklage? Men hva vil hun så kunne gjøre seg skyldig i? Er det hevn, fortvilelse, hat?

Dersom et menneske ikke er i stand til å erkjenne skyld, er det heller ikke i stand til å bære ansvaret som er lagt på hver enkelt. Selve dette å tilegne seg skylden, å erkjenne den og vedstå seg den legger et nytt grunnlag for menneskelige relasjoner, for ens selvforståelse og forståelse av den Andre.

Her står vi igjen – ved oss selv og ved erkjennelsen av den andre.

Hvem er den andre? Hvem definerer vi som den andre og hvordan snakker vi om oss selv? Dette var tema for en gjesteforelesning og et seminar på Teologisk Fakultet i forrige uke.

Professor David Tracy fra University of Chicago er Nord-Amerikas mest anerkjente katolske teolog de siste 25 årene, en mann som har lest det meste som er verdt å lese av litteratur og filosofi, teologi og kjønnsteori. Han skulle snakke om religionsdialog og forholdet til den Andre.

Den andre er ofte usynlig – eller blir usynliggjort i et anonymt samfunn. Eller den andre blir usynlig fordi vi stirrer på en konstruksjon. Den andre er den vi avgrenser oss mot.

Sånn har det ofte vært i religionenes mangslungne historie: En har definert de andre som fienden – muslimer, jøder, barbarer (eller motsatt: de kristne, imperialistene, osv.) – og dermed definert sin egen identitet, SEG SELV.

Men her er det erkjennelsen av skyld kommer inn og visker ut grensene, får skillet mellom dem og oss til å bli sløret, utydelig. Plutselig spør en seg om hvem det er vi snakker om – og hvilken Gud – eller tomhet, eller åpenhet, eller godhet…

Hva betyr disse begrepene og hvordan oversetter vi dem? Det er her spørsmålet om den andre og om en selv til enhver tid står på spill.

Denne motsetningen mellom Selvet og den Annen har vært et grunnleggende dilemma i de siste tre-fire århundrers filosofihistorie, den epoken vi kaller moderne. Og den er ikke mindre relevant om vi snakker om vår tid som postmoderne.

Samtidig er dette en motsetning vi finner igjen i religiøse tekster fra gammel tid og i den tenkningen som her angår forholdet mellom en selv og de andre – eller en selv og den Andre. Selv en filosof som Jürgen Habermas har de siste årene oppdaget at det her fins en pågående diskurs som i mange tilfeller er mer avansert og mer relevant enn den sekulære filosofi.

Det er en enkel visdom, ofte knyttet til dyptpløyende historier, slik den vi kan følge på kinolerretene i disse dager.

Men vi har ennå ikke kommet frem til noe svar på dilemmaet. Hva er forskjellen på soning og forsoning? Forsoning er ikke nødvendigvis noe mer enn at man forholder seg til fakta i stedet for å leve på en illusjon: Forsoner seg med virkeligheten. Men dette kan være krevende nok - hvis virkeligheten er det. Soning er en straff påført utenfra. Forsoning er en omveltning, en revolusjon.

Når virkeligheten en skal forsones med er et åpent sår, bringer det bevegelse i livet. Ens forestillinger rystes. Kanskje er det her selv forsoningen sprenges og krever noe mer. Nye perspektiver. En gjennomgripende refleksjon over rett og galt, viktig og uviktig.  En selv blir rykket til side, blir i en viss forstand en annen – mens de andre blir viktigere, kommer inn i sentrum av blikkfeltet.

Og kanskje blir en dermed i stand til å se de andre, deUsynlige, med litt andre øyne.

Ønsker alle en god Yom Kippur!
Shalom!