De siste fire-fem ukene har jeg vært dypt involvert i rektorvalget på Universitetet i Oslo, med valgmøter, presse og strategi. Det har faktisk vært ganske interessant å se hvordan ulike syn på universitetet langsomt avklares og skillelinjene blir tydeligere. Idet valget begynner mandag står vi overfor to temmelig ulike profiler i Wyller og Otersen. Ettersom jeg har vært dypt involvert er jeg selvfølgelig ikke nøytral. Men det følgende blir likevel en slags oppsummering av valgkampen – slik jeg ser den.

Hvordan det enn skulle gå i rektorvalget, så er det viktigste resultatet av valgkampen at spørsmålet om forskningssentre (SFF) og organiseringen av dem er kommet på dagsorden. Dette er et spørsmål som lenge har vært tiet i hjel, men som i hele valgkampen har blitt gjennomgangstema. Mest påfallende er likevel måten dette temaet har vært omtalt på – og gjentatte ganger forsøkt omdefinert til en personstrid eller et spørsmål om jantelov.

Konflikten dreier seg ganske kort om det tidligere preses i Vitenskapsakademiet, Lars Walløe, konkluderte med i sin rapport om tilstanden i norsk forskning i november 2008, nemlig at de økte overføringene i forskningsbudsjettene de siste årene bare har kommet et fåtall forskere til gode. Sentrene for fremragende forskning har fått gode vilkår, mens de som ikke faller inn under prestisjeordninger har fått det dårligere.

Konklusjonen i en intervjuundersøkelse om ledelse ved UiO foretatt høsten 2008 viser at dette samlet sett er den største konfliktsaken ved universitetet som helhet. Ingen ledere var uenige i at UiO skulle ha slike sentre, men måten de har vært organisert, finansiert og ledet på har åpenbart vært årsak til dyp uenighet og konflikter, særlig innad på Medisinsk og Naturvitenskaplig fakultet, som har 6 av 7 slik forskningssentre ved UiO. 

Hver gang disse prinsipielle spørsmålene har kommet opp i valgkampen, har imidlertid kandidaten Ottersen smilt og sagt at det er urettferdig å ta opp dette spørsmålet bare fordi han er SFF-direktør og eliteforsker. To ting er påfallende ved denne retorikken: For det første at Ottersen unndrar seg en seriøs diskusjon av den viktigste og mest kontroversielle saken ved UiO akkurat nå. For det andre at han ikke evner å skille mellom sak og person, men selv gjør saklig uenighet om til en personstrid – og da helt bortsett fra det lite flatterende i at en person gjennomgående omtaler seg selv som selve eliten. L’élite – c’est moi! 

Når det gjelder det siste, ville UiO gjøre klokt i å la denne debatten komme opp, som saksdebatt. Den har de siste dagene blusset voldsomt opp i valgkampens debattforum på nett. Der blir det tydelig at Ottersens forveksling av sak og person også er et reelt problem: En slik lederstil skaper konflikt – en type konflikt som kan komme til å prege hele UiO i årene fremover. 

Når det gjelder det første, viser det seg nå at også NFR har betenkninger med måten forskningsentrene har vært organisert og finansiert på. Med en rektor som vil videreføre sentrene, inklusive sitt eget, for enhver pris, kan UiO vise seg å bli en lite konstruktiv aktør i den nasjonale forskningsdebatten.  

Begge disse sidene ved debatten bør likevel påpekes og fastholdes, særlig fordi heller ikke Aftenpostens kommentator har gjennomskuet dette etter å ha deltatt på åtte debattmøter. Det blir ikke mindre viktig dersom Ottersen etter valget skulle ende opp som rektor. Akkurat det anser jeg nå for temmelig usannsynlig, men muligheten kan jo ennå ikke utelukkes. 

Studentene ved UiO ser ut til å være de første som gjennomskuet hulheten i retorikken – ikke bare fordi Ottersen svikter i studentsaker, men fordi han aldri svarer på et saksspørsmål. Merkelig nok synes ikke universitetets postdoc-er å ha like stor innsikt. Det er i hvert fall påfallende at en gruppe unge forskere fra humaniora og samfunnsfag mener de er tjent med denne typen forskningsledelse de neste fire år. Tiden vil vise om de har rett, men jeg er redd de vil bli skuffet. I hvilken grad de ansatte har innsett hva det dreier seg om, er fortsatt åpent. Men det kan synes som om bevisstheten om sakskomplekset er lavere blant humanistiske og samfunnsvitenskaplige forskere enn blant de naturvitenskaplige. 

En leder som ikke skiller mellom sak og person vil nødvendigvis bli opphav til nye konflikter, det fastslås i all teori om ledelse. Men det viktigste forskningspolitiske spørsmålet for øyeblikket fortjener uansett en åpen diskusjon om sak. La oss derfor håpe at denne diskusjonen ikke lukkes etter valget, men føres videre i all offentlighet. 

Og i mellomtiden – for alle som er ansatt eller student ved UiO – husk å bruke stemmeretten. I år kan din stemme bli avgjørende. Godt valg!