Offer er et ord ladet med ambivalens:

En rituell handling vi kjenner fra alle kulturer, eldre enn alle haugene – der offeret allerede var brent. En mekanisme vi kan gjenkjenne i politiske prioriteringer og i hverdagens enkle valg: Ikke sjelden er det et gode, en sak, et menneske som må ofres for at en skal oppnå et annet.

Et spørsmål som er brennhet på Universitetet i Oslo for tiden, er forresten: Hvem av oss skal ofres?

Men analysen av offeret stikker dypere enn dette. De siste ukene har jeg vært med å arrangere to konferanser i Oslo der ordet offer har gått igjen.

Den siste dreide seg om Ibsen og Kierkegaard og fant sted på Lysebu i samarbeid med Ibsensenteret i Oslo og Kierkegaardsenteret i København. Brand ble den skikkelsen som skapte de heftigste diskusjonene, nettopp fordi han er en helt, som vil ofre alt. Hans tragedie viser så tydelig hvilke omkostninger offeret har, ikke bare for ham selv, men også for omgivelsene.

Den siste oppsetningen av Brand på Nationaltheatret har helt gått glipp av denne tvetydigheten. Brand blir en forvirret sadist og fundamentalist, som forfører folket og tar livet både av andre og av seg selv. For Ibsen var Brand en helt, ”ham selv i hans beste øyeblikk”, men denne type helter blir kanskje for komplekse i en tid der frontene mellom dem og oss skjerpes?

Sacrifice var selve temaet for en internasjonal konferanse i religionsfilosofi helgen før, som samlet 140 forskere fra hele Europa, Iran, Afghanistan, Kina og USA. Her fikk vi virkelig diskutert oss gjennom offer-kategorien i løpet av fire dager. Teologisk fakultet ved UiO sto for arrangementet sammen med MF – og jeg avsluttet med dette to år som president i European Society for Philosophy of Religion. Se: www.tf.uio.no/sacrifice

Religionsfilosofi er et smalt fagfelt mellom filosofi, teologi og religionsstudier. Men derfor også et utrolig bredt fagfelt, som har hele den filosofiske og teologiske tradisjonen som sin forutsetning og dessuten kan trekke inn aspekter fra empiriske studier og fra den globale utviklingen, der religion spiller en svært sentral rolle.

Offer har i dag både politisk og religiøs relevans, ettersom politikerne tyr til religiøst ladet retorikk når viktige avgjørelser skal tas. En religionsviter formulerte det slik: Vår politikere er de eneste som kjenner verdien av religiøs retorikk i det sekulariserte Vesten. Når de skal foreta et vanskelig valg, må det iscenesettes som et offer der de selv blir seremonimestre!

Nikolas Sarkozy hadde to dager tidligere stått i Invalidedomen og lovprist 10 franske soldater som offer for fellesskapet, for nasjonen og for dens høyeste verdier. Frihet, likhet, brorskap.

Hans høystemte retorikk gjør det umulig for noen å tale imot. Samtidig er det kanskje verd å spørre seg om krigen som føres i Afghanistan er en krig som fremmer disse verdiene. Frihet – for hvem? Og hva slags frihet? For ikke snakke om ”likhet” og ”brorskap”?

Det afghanske samfunnet er dypt splittet og splittelsen er tiltagende, kunne Yahid Baiza fra Afghanistan og Unversity of Oxford fortelle. Tidligere var jihad primært et spørsmål om indre hengivelse og kamp mot selvet. Med den sovjetiske invasjonen ble det en ideologisk krig mot inntrengere som var sekulære og totalitære fiender av islam. Ethvert offer var tillatt og jihad ble brukt som et slagord for å verve soldater.

Også dagens internasjonale styrke blir i tiltagende grad oppfattet som fiender, ettersom de til stadighet dreper sivile. I en slik krisesituasjon gjennomgår både religionen og politikken enorme endringer. Religionen blir politisk – og utnyttes for å nå politiske mål. I Afghanistan som i Frankrike. Temaet er så omfattende at det krever en egen kronikk.

Analysen av offeret er avslørende fordi den viser oss noen av de aspektene ved vår egen kultur som vi har blitt blinde for, fordi vi tar dem for gitt. Når en kjemper for et fellesskap, en konsens som stikker dypere enn interne stridigheter, er knapt noe offer for stort.

I moderne tid kan det få og har det fått uhyrlige konsekvenser. Det mest kjente av dem alle er holocaust. Ordet springer ut av det jødiske brennoffer. På 1930 og’40-tallet var det jødene selv som ble ofret, fordi de var fremmede. De ble syndebukker. Dette er antagelig det mest skremmende offer i moderne tid, et offer som gjør oss språkløse.

Denne type dilemmaer utløste to typer reaksjoner blant noen av verdens fremste religionsfilosofer: Ikke så rent få ville ganske enkelt bort fra denne kategorien, eksempelvis teologen Ingolf Dalferth fra Zürich. Han mente at så mange unødige offer var skjedd i Guds navn at en nå må fokusere kjærlighetens kraft som drivkraft i all sann religion. Og kjærligheten tyr ikke til offer, den overvinner det onde med det gode.

Filosofen Peter Jonkers fra Nederland hadde en adskillig mer realistisk tilnærming: Offer skjer overalt. Som Hegel påpeker, kan en like godt innse det og forsøke å analysere det som å forsøke å fortrenge det. En kan til og med forvente offer, slik både Hegel og Levinas argumenterer for. Uten offeret forsvinner det uegennyttige og en har bare sitt ego og sin velfødde velstand tilbake. Brand kunne knapt ha sagt det bedre.

Min blogg skal nok også dreie seg om ganske andre ting enn offer i tiden fremover, blant annet om forskningspolitikk og prioriteringer. I forbindelse med en videreutdannelse i ledelse jobber jeg med en første evaluering av UiO’s Prosess Faglig Prioritering, som er i ferd med å avsluttes i disse dager.

Prosessen tar tak i kontroversielle spørsmål som gjelder hvilke fag universitetet skal satse på for å bli et forskningsuniversitet. Vi erkjenner at vi har for spredt fokus og for utydelig profil til også å kunne spisse forskningen. Jeg tror det er en helt nødvendig prosess dersom universitetet skal utvikle seg videre. Ikke minst vil grunnforskningen kunne styrkes.

Men uvilkårlig melder spørsmålet seg blant forskere som helst ikke snakker om offer – og enda mindre er beredt til å ofres: Hvem av oss blir den neste?