Abort rører ved dype følelser og kaller på store ord. Det er så mange prinsipielle dilemmaer som kommer frem og som ikke lar seg løse, aller minst ved en distansert prinsipiell betraktning.

Hva er et menneskeliv? Når begynner det? Hvem skal avgjøre hvilket liv som skal leve og hvilket som skal dø? Hvilke politiske momenter spiller inn når det gjelder valg av aborter? Er det kriterier som lar sosialismen og sosialdemokratiet minne mer om nasjonal sosialisme?

Nærmest mot min vilje er jeg blitt trukket inn i denne debatten. Det er en debatt der mannlige stemmer betraktes med skepsis. Det er en symbolsak for mannens undertrykkelse av kvinnen, kanskje særlig undertrykkelsen av kvinnens kropp. Her settes gammel tradisjon opp mot moderne forståelse av menneskets frihet og selvstendighet. Det har i det hele tatt vært en sterk frigjøringspatos i denne debatten lenge. Og hvem vil vel tvinge kvinnen inn under det gamle åket?

Kontrasten er sterk mellom de store ordene og den prosaiske hverdagen. Det dreier seg om et femtitalls skjebner hver eneste dag, bare i dette lille landet. De få jeg har snakket med opplever det veldig forskjellig. Fra den store lettelsen og gleden til en svært traumatisk hendelse som preger resten av ens liv. Men for de aller fleste en tomhet, et fravær, som en helst glemmer og i hvert fall ikke snakker om i offentligheten. Litt trist, men først og fremst taust. Bare fornemmelsen av at mange kjenner ubehag ved dilemmaet gjør at en helst holder munn.

Marianne Mjaaland, som jeg kjenner godt og har visse familiære bånd til, gjør det stikk motsatte. Hun snakker der andre tier, og ikke minst der andre forventer at hun skal tie. Hun har kjempet for abortloven i Kvinnefronten, har selv tatt abort og som lege foretatt hundrevis av aborter på andre. Men så skriver hun bok. Fortsatt er hun for loven, men mot abort. Og hun er forholdsvis dramatisk i sin beskrivelse av en ung kvinne som tar abort i 15. uke – og av legen som med ett står der med et barn mellom hendene. Et barn som skal dø.

Jeg skjønner ikke alltid hva denne kvinnen vil, men jeg lar meg engasjere av debatten, som i Morgenbladet i sommer, fordi det endelig kommer noe mindre forutsigbart, et rom for å tenke fritt. Det er jo svære spørsmål, dette her, men det er spørsmål vi ikke kan løse. Det er spørsmål som jeg ellers sysler med fra en filosofisk eller en teologisk vinkel: Hva er et liv? Hva tenker vi om livet i møtet med døden? Hvordan preger vår omgang med døden de grunnleggende verdier i livet? Hva er det som gir et menneske verd?

Alle disse spørsmålene ligger innvevd i abortproblemet, men brått er de sterkt ideologisk ladet. Det kan virke som om mange er redd for at noen skal tenke fritt. Eller stille ubehagelige spørsmål. For bare det å stille spørsmål oppfattes som en hån eller en undertrykkelse, det mistenkeliggjøres som politisk suspekt, om en f.eks. leser på Kvinnefronten.no. Hva er det for slags frihet? Hvilket menneskeverd er det da man forsvarer? Har ikke frigjøringen gått over til å bli et totalitært forsvar for det bestående?

På motsatt side slås det raskt frempå med motargumenter som er like bastante. Det fins få nyanser i referansene til bibelsteder som taler for et kompromissløst forsvar av det ufødte livet. Jeg kan ikke se annet enn at dette er en ideologisk misbruk av bibelsteder. De har lite i denne debatten å gjøre.

Det fins mange nivåer i denne debatten, juridiske, etiske, politiske, psykologiske og religiøse. Men jeg har tatt til orde for en annen innfallsvinkel for å etablere et perspektiv: Hvordan håndterer vi det Freud kalte ubehaget i kulturen? En sammenligning med abortpraksis i andre kulturer gir et mer sammensatt bilde.

Det vi kan kalle tradisjonelle kulturer er restriktive, men også noen av de mest moderne. Det fins noen få land som helt forbyr abort, mens afrikanske land og muslimske land i Midtøsten kun tillater provosert abort i svært sjeldne tilfeller. Også katolske land som Polen og Irland er restriktive, mens det er et hett politisk og juridisk spørsmål i USA. I liberale, protestantiske kulturer oppfattes dette ofte som bakstreversk, kvinneundertrykkende og ikke særlig moderne.

Ser vi på tidligere kommunistiske stater som Russland, Baltikum og Kina, er abort derimot brukt som politisk virkemiddel for å begrense antall barn. Mødre blir til dels tvunget til å abortere, som Aftenposten skrev nylig, også hvis de er langt ute i svangerskapet. Falun Gong hevder at abort benyttes som middel for politisk forfølgelse. Og selv i Russland eller Baltikum fins det få eller ingen skranker som hindrer at fostre med misdannelser, kromosomfeil eller sykdom systematisk utraderes. Jeg ville ikke nøle med å kalle dette sortering eller utrenskning av uønskede potensielle individer.

En bestemt modernistisk tankegang har erstattet tidligere verdifellesskap og religiøs eller tradisjonsbestemt beskyttelse av fosteret. Et enkelt menneske underordnes samfunnets behov. Det ufødte menneske har kun potensiell verdi – og er verdiløst i seg selv. Jeg må innrømme at det går kaldt nedover ryggen på meg. Jeg kan ikke se at det er stor forskjell mellom denne nasjonale (post-) sosialismen og den nasjonalsosialismen som sorterte ut og utryddet mennesker blant annet ut fra lignende kriterier.

Og jeg spør uvilkårlig: Hvem av disse er det vi helst vil sammenligne oss med?

Nord-europeiske land forsøker en hårfin balansegang, der grensen trekkes en gang mellom 12. og 18. uke. Jeg er usikker på hvilken ideologi som da ligger nærmest. Det er honnørordene som dominerer: Dette er humant, det tas hensyn til mor og barn, selv barnet får såkalt ”gradvis rettsvern”.

Men er det ikke også slik at bordet fanger? Enhver vil søke å forsvare sin egen handlemåte. Og ligger det en mulig skyld og murrer, så blir selvforsvaret enda sterkere. En lukker seg uvilkårlig mot alle andre måter å betrakte dette på. Men det er ganske enkelt ikke tilstrekkelig i et så omfattende spørsmål. Det er de vanskelige spørsmålene som må stilles igjen og igjen.

Globaliseringen gjør det nødvendig å betrakte ens egen kultur med nye øyne. Ikke fordi en lov skal forandres fra en dag til den neste. Men det må være mulig å stille noen grunnleggende spørsmål ved det en har tatt for gitt og reflektere både over hvilke liv og hvilket liv en vil ha, hva det koster og hvor mye det skal være verd.

Jeg kommer ikke til å kaste bort livet på å diskutere med ideologer som ikke er i stand til å lytte til ulike sider av saken – og særlig ikke en sak som er så kompleks og dyptgripende både for samfunnet og den enkelte. Men sommerens debatt har fått meg til å innse at fosteret har en svak stilling i vestlige samfunn, så svak at det kun har ”gradert menneskeverd” som noen kaller det – og derfor er lettere å ofre.

Dette er et memento til ettertanke i møte med andre kulturer, som ikke alltid tar det så nøye med de voksnes menneskeverd. Kanskje vil de oppfatte vår praksis som umenneskelig?