Jeg bruker dyr i min forskning. Jeg har flere hundre museliv på samvittigheten. Jeg snakker ikke høyt om det i selskaper. Jeg, som er så glad i dyr. Som var så glad i dyr som barn at jeg ”kunne få en orm til å smile”, sa de. Jeg som ville bli dyrlege, men som skjønte at det var langt fra veterinæryrket til bondegårdsidyll og gleden over kjærlig dyrehold. Som etter hvert så tilstrekkelig mange vanskjøttede og syke og lidende kjæledyr til at yrkesvalget ble endret til noe mer teoretisk innen biologi. Ja, jeg bruker dyr i forskning. Det gleder meg ikke, og jeg opplever at jeg og andre unge forskere har en frykt for å snakke om det offentlig. Det oppleves litt tabu. Er vi uetiske og umoralske dyreplagere? Burde vi sove godt om natten? Jeg vil gjerne forklare meg om min bruk av dyr. Dette er ikke noe jeg tar lett på, men jeg er likevel glad for at regelverket sørger for at det ikke er opp til min samvittighet alene om jeg tar lett på det eller ikke.

Før man søker om tillatelse til et dyreforsøk må en lang rekke skjema fylles ut og godkjennes av Forsøksdyrutvalget (FDU) for å sikre at dyreforsøket gjøres i tråd med internasjonalt gjeldende retningslinjer for etisk bruk og behandling av dyr. Forsøk med dyr i Norge er regulert gjennom Forsøksdyrforskriften, som er hjemlet i dyrevelferdsloven. Norge har gjennom internasjonale avtaler forpliktet seg til å følge EUs Forsøksdyrdirektiv (86/609/EEC) og Europarådets forsøksdyrkonvensjon (ETS 123) http://conventions.coe.int/Treaty/en/Treaties/html/123.htm. Man minnes i løpet av søknadsprosessen grundig på at her er det snakk om å bruke liv. Å ta liv.

Man må også dokumentere at man har tatt stilling til en rekke viktige praktiske og etiske spørsmål som om dyrene utsettes for ingen, mild, moderat eller sterk smerte. I tilfelle smerte vil man måtte gå gjennom en langt mer krevende søknadsprosess, og ansvaret for godkjennelsen av forsøket flyttes til sentralt hold.

Det brukes mye tid og energi i løpet av kurs og søknadsprosesser bevisstgjøring av hver enkelt forsker om regelverket og ikke minst ”De tre R-ene”: Replacement, Reduction, Refinement (Erstatning, Reduksjon, Forbedring). Bruk av dyr er ikke alltid det alternativet som vil være mest hensiktsmessig. Bruk av dyr, med sin biologiske variasjon og i noen tilfeller særegne personlighet, kan påvirke svarene. For til og med hvite mus har personlighet. Og hvor mye man enn tilstreber å gjøre alt likt med alle dyrene i et forsøk, vil hvert enkelt dyr likevel få litt ulik behandling i forhold til sin personlighet. Dette vil gi uønsket variasjon.

Jeg skal nå forklare litt hva som ligger bak hver enkelt av de tre R-ene.

Replacement/Erstatning: Cellekulturer kan være et godt alternativ til dyreforsøk, fordi man kan kontrollere mange miljøvariabler i detalj og utføre forsøkene svært standardisert og reproduserbart. Både genetiske og psykologiske faktorer som kan gi variasjon i levende dyr lukes bort. Man har også spesialiserte cellekulturer som representerer de fleste vev og organer, og man har cellekulturer med flere celletyper som vokser sammen og gir en bedre etterlikning av organet slik det finnes i kroppen. Man har brukt slike med hell til å modellere skadelighet ved hud og øye irritasjon (www.skinethic.com). Slik har cellekulturer gitt god mulighet for å erstatte dyr i testing av kosmetikk. De fleste vet sikkert at kaniner har fått sjampo smurt rett på øynene for å se om det svir. Dette skåner oss forbrukere for litt ubehag i dusjen. Og så lenge det ikke er vi selv som påfører kaninene smerte, godtar vi at det gjøres for oss, er det ikke sånn det er?

Jeg husker særlig godt et foredrag der forskere fortalte om en cellemodell for å fastslå svie i øynene. ”Smerteresponsen” i cellene ble målt i form av graden av ione-strøm over cellemembranen, som mål på smertesignalet. Genialt! Forskerne validerte metoden ved å teste på seg selv om stoffet faktisk sved i øynene. Metoden funket. Nå kunne de også gradere ubehaget i øynene med egne ord. Sånt synes jeg er både sympatisk og underholdende å få servert på konferanser.

I dataens tidsalder er det dessuten mulig å simulere mange prosesser virtuelt. Dette kan gi gode svar i noen tilfeller. I andre tilfeller er bruk av hele, levende dyr fortsatt en forutsetning. I testing av nye kjemikalier er det dessuten et krav å teste på gravide og ammende dyr. Med Thalidomid-saken i minne kan vi forstå argumentet bak denne avgjørelsen. En hel kropp har dessuten mange mekanismer for å kompensere for påkjenninger som cellekulturer ikke har. Cellekulturer har verken blodsirkulasjon eller immunapparat, og representerer kun en begrenset del av en kropp eller et vev. Man kan også se for seg at forsøk med arbeidsminne og læring ikke er lett å utføre verken digitalt eller med cellekulturer.

Reduction/ Reduksjon: Tilstreber bruk av færrest mulig dyr og maksimering av informasjonen fra hvert dyr. Dette krever nøye planlegging. Grundige litteratursøk kan unngå at forsøk som allerede er utført blir repetert, men i noen tilfeller kan det virke litt for lett å argumentere for at akkurat denne vinklingen er ny og nødvendig. I noen tilfeller kan reproduksjon av eksisterende data være berettiget for å etterprøve resultater.

Refinement/ Forbedring: Handler konkret om dyrevelferd og å ta hensyn til dyrenes naturlige behov, begrense stress og ubehag. Dette er en grunnpillar ved bruk av dyr. Det finnes ingen god grunn til å la dyr lide. Nå jobber ikke jeg med kreftforskning, der mus påføres kreft og vi vet at de har ubehag. Kreftforskning er likevel en del av den medisinske forskningen der vi aksepterer at mus påføres smerte fremfor våre egne kjære. Man kan dessuten begrense lidelsene hos musene ved å definere et endepunkt som ikke betyr at dyrene dør av kreften som sådan. Man kan avlive dem før lidelsene kommer for langt, og likevel få gode og viktige svar. Mye kreftforskning utføres i dag også på cellekulturer.

I min egen forskning utsettes ikke dyrene for smerte, noe jeg er glad for. Ikke bare er det hyggelig å vite at dyrene trives og har det bra, men det er viktig for min forskning.

Mus gnager og lager bol. De liker å pile, smyge og kravle gjennom små hulrom og over hverandre. Mus er utpreget sosiale og vil mistrives når de er alene. Et dyr som mistrives spiser ikke, noe som kan føre til stor variasjon mellom gruppene og være ødeleggende, ikke bare for dyret, men også for forskningen. Et dyr som mistrives kan oppføre seg aggressivt mot andre dyr, bite og til tider drepe burkamerater. En mus i et bur får ikke tilfredsstilt sitt naturlige behov for å pile uten en karusell i buret.

Kontinuerlig krangling i burene vil øke stresset og muligens redusere overlevelsen til gruppen. Ikke bare er det etisk uforsvarlig med dårlig dyrehold, men redusert antall dyr går direkte utover forskningen og evnen til å finne de svarene man søker.Jeg er avhengig av å teste om dyrene mine kan forstå og lære. Dyr som er redde og stressede er ikke rasjonelle, men gjør irrasjonelle, impulsive valg, i likhet med oss mennesker. Tenk deg at du skal ta en IQ-test med en pistol mot hodet, eller mens du har et løpsk nesehorn på vei mot deg. Umulig, ikke sant? Slik kan det kanskje føles for en skremt mus å plasseres i en ukjent test-situasjon i et fremmed rom med store mennesker og fremmede lukter. Får du, eller musen, derimot tid og mulighet til å tenke over valgene i et ustressende og velkjent miljø, blir valgene ganske sikkert klokere.

Ja, jeg bruker mus i forskning. Musene mine har det bedre enn mange kjæledyr i Norge. Jeg sørger for at de har det meste en mus kan begjære. Mine mus har friskt vann og nok mat av høy kvalitet. De får byge bol, kravle, pile, klatre, gnage og unnvike hverandre og være i fred om de velger det. Jeg blir glad når jeg ser at de oppfører seg ustresset og er sosiale og kjærlige mot hverandre. Ikke bare fordi jeg er glad i dyr, men også fordi jeg vet at musene yter sitt beste når de er sunne og ustressede. Ja, jeg gir musene eksperimentelle dietter med potensielt skadelig innhold, og jeg tar til slutt livet av dem og har nytte av kroppene deres og de svarene de kan gi meg. Jeg mener det er viktige spørsmål vi får svar på. Likevel synes jeg det er viktig at man er kritisk til bruken av dyr og forsøker på alle måter å forbedre seg i henhold til de tre R’ene. Så lenge jeg vet at musene har hatt et godt liv og dør en smertefri og rask død kan jeg forsvare bruken av dyr for meg selv og de som måtte stille spørsmål. Og for all del; still gjerne spørsmål! Men så lenge vi har godtatt prinsippet om at dyr kan brukes til det beste for mennesker, synes jeg ikke denne bruken er uetisk.