Byggavfallskonferansen 2012 åpnet på kvinnedagen med 50 prosent kvinnelige talere. Kvinnetoget som tok oppstilling på Youngstorget utenfor konferansesenteret ville nok vært fornøyd med at denne mannsdominerte bransjen hadde trukket en betydelig andel kvinner til benkeradene. 271 deltakere er også ny rekord og viser at bransjen er i oppsving.

Nå, på vei hjem fra konferansen er jeg motivert og oppløftet, med fornyet tro på at arbeidet er viktig og riktig. Store endringer i handlingsmønster og regelverk for bransjen er tydelige, og utviklingen går fort. I et trettiårig perspektiv er bransjen ikke til å kjenne igjen. Heldigvis blir ikke nødvendige endringer negativt mottatt eller motarbeidet. Tvert imot ser de erfarne aktørene tilbake og sier: ”Så dumme vi var før, så bra at vi vet bedre nå! Tenke seg til at vi forbrente avfallet på byggeplassen!”
På konferansen opplever jeg at praktiske og konkrete løsninger diskuteres, med blant annet representanter for Klif (Klima og forurensningsdirektoratet) som aktive bidragsytere. Inntrykket er at konkrete endringer kommer etter slike diskusjoner under fagkonferanser som denne. Konferansen blir dermed noe mer enn en verbal øvelse, og fungerer som en workshop for deling av praktisk erfaring og lufting av problemstillinger for å drive arbeidet videre. Bransjen vet at kravene bare vil skjerpes mer og mer de kommende årene.

Som økotoksikolog har jeg opplevd å bli oppfattet som en litt fremmed fugl, og jeg har blitt spurt hva som gjør at jeg velger dette feltet, med min akademiske bakgrunn. Det har kanskje vært grunn til å tvile, men nå ser jeg at endringene jeg forutså i bransjen kanskje vil komme snarere enn jeg trodde, og at dybdekunnskap og akademisk kompetanse snart vil bli etterspurt i denne praktisk anlagte bransjen. Bedre og bedre dokumentasjon av tiltak, systematisk oversikt over forekomst og virkning av farlig avfall, samt risikoanalyser ved nye regler, inngrep og håndtering vil bli mer og mer etterspurt.

Jeg er stolt over å få bidra til innsamling av farlig avfall og hindre spredning av miljøgifter. Dette er økotoksikologi i praksis!

Samtidig ser jeg et stort og viktig hinder for innsamling av farlig byggavfall: Forbrukernes vilje til å betale for forsvarlig håndtering. Hinderet ligger hjemme hos deg og meg, oss som regelverket er ment å beskytte. Vi som skal pusse opp eller rehabilitere må kartlegge miljøgifter i bygget, også når boligen er under 100 m2. Er boligen større må kartleggingen foretas av godkjent kartlegger. Våre foreldre og besteforeldre bygget i god tro, med det som den gangen var tillatte og moderne byggematerialer. De spredde dermed miljøgifter i store mengder i betong, mørtel, maling, fugemasse, lim, gulvbelegg, isolasjon, isolerglassruter, elektriske apparater og elektriske anlegg. I gamle og nyere materialer finner vi solide nivåer av nå forbudte miljøgifter som PCB, bromerte flammehemmere, ftalater, PVC, klorparaffiner, PAH, asbest, bly, sink, tinn, kobber, kadmium og arsen for å nevne et lite utvalg. Når ett stoff ble forbudt ble det erstattet med et nytt, kanskje like persistent, bioakkumulerende og giftig stoff (PBT stoffer). Det er disse vi i dag må sanere når hus rives og rehabiliteres. Regningen går til huseierne, til meg og deg. Som lånebefengt huseier ser jeg selv at dette ikke er en kjærkommen utgiftspost når man pusser opp. Men som toksikolog vet jeg også godt hvilke virkninger vi kan få av en fortsatt spredning av disse stoffene, og prøver å ta regningen med godt humør.

Tar vi et vanlig stoff som PCB er det anslått at det er ca 100 tonn PCB stående i gjenværende bygningsmasse rundt i landet, fordelt i 40 millioner tonn betong og mørtel. Undersøkelser viser videre at ca 97 prosent av PCB-mengden er samlet i høye konsentrasjoner i ca 30 prosent av betongmassen. De høyeste konsentrasjonene PCB finner vi i en enda mindre andel av betongmassen. Vi kan altså effektivt samle opp PCB ved å kartlegge hvor i betongen de høye konsentrasjonene befinner seg. Kan man effektivt samle opp de mest PCB-holdige lagene av betongen, vil både penger og deponiplass spares. Og innsatsen mot PCB monner. På verdensbasis er nivåene av PCB og dioksiner i morsmelk omtrent halvert siden PCB ble forbudt i store deler av verden i 1979 (fig 1). Samtidig ser vi at miljøgifter som bromerte flammehemmere (fig 1, her vist ved PBDE) har steget eksponensielt, inntil et forbud mot bruk på begynnelsen av 2000 tallet. Men vi lærer visst ikke. Nå er det klorparafiner og perfluorerte stoffer (PFOS og PFOA) som tar over bildet, og etter dem kommer nok andre, frykter jeg. Persistent, Bioaccumulating and Toxic – PBT, en fellesbetegnelse på uønskede stoffer som ikke bør produseres og spres, med tanke på både oss og kommende generasjoner.

Da er det inspirerende å høre om organisasjoner som BREEAM og Norwegian Green Building Council som legger vekt på klimavennlige miljøbygg og velger byggematerialer som ikke skaper farlig avfall når byggene en gang rives. Miljøbyggene rangeres dessuten etter energi- og ressursbesparing, avfallshåndtering og økt materialgjenbruk, for å nevne noen avfallsrelaterte tema.”Bruk og kast” er ut. Nå er det ”Bruk og ombruk, gjenbruk eller resirkuler materialene” som gjelder.

Miljøbygg er til all glede kostnadseffektive og øker byggets verdi 7,5 prosent i snitt, blant annet fordi kommersielle leietakere foretrekker slike bygg.

Kreftene som driver arbeidet fremover er derfor (ikke overraskende) kapitalistiske og ikke idealistiske. Økonomigevinsten tiltrekker store, handlekraftige, internasjonale aktører og gjør derfor satsningen på miljøbygg desto mer levedyktig. Som i så mange andre saker er det til syvende og sist forbrukerne som bestemmer.