Jeg ble nylig minnet om verdien av å kunne gjøre forskning alminnelig tilgjengelig. På hyggelig vis ble jeg tvunget til å se på forskningen min med nye briller i anledning Forsker Grand Prix. Der skulle jeg legge frem egen forskning til allmenn forlystelse for en rekke mer eller mindre akademiske gjester. Gjester som kanskje ikke syntes det jeg holder på med har noen som helst verdi eller samfunnsnytte. En skremmende tanke, men en nyttig og forfriskende øvelse. For hva tenker de uinnvidde ikke-akademikerne om oss forskere, egentlig?

Jeg husker fra jeg var liten følelsen av at enkelte drev med uforståelig forskning. Lattermild hørte jeg historien om en tilsynelatende intelligent og velutdannet mann som hadde brukt fire år (!) på en Dr.grad på Salamanderens aksialmuskulatur. Og jeg husker fremdeles at da jeg møtte min nåværende mann nesten ble skremt fra noe videre bekjentskap på grunn av innledningsreplikken. ”Jeg tok nettopp hovedfag innen palaeolimnologi på rester av hodekapsler fra subfossile chironomidelarver”. Vel, det var kanskje noe annet enn hovedfaget hans som interesserte meg, og han ble etter hvert introdusert for familien. Dette, fikk jeg vite, bekymret min farmor sterkt. Hva slags mann hadde jeg egentlig funnet meg, som holdt på med å studere hodet til for lengst døde mygglarver? Farmor ble litt mer beroliget da hun fikk vite at han faktisk måtte være en skikkelig fyr, fordi det hele dreiet seg om klimaforskning. ”Åh, ja! Klimaforskning, ja. Det er jo nyttig det! ” var responsen da. Stempel: Godkjent.

Selv hørte jeg nylig at mine foreldres høyt utdannede venner hadde hatt moro av min forskning, og hvordan jeg kvepper (skvetter) mus i vitenskapens navn. Selvsagt kan jeg se humoren i det, men akademikeren i meg vil gjerne forsvare og forklare uansett. Jeg tar meg selv likevel i å humre over at det faktisk er andre høyt utdannede, profilerte og statsstøttede mennesker som bedriver like absurd forskning og teller kjønnshår på sør-amerikanske mygg, eller som spenner fast og undersøker det sosiale livet og stressnivået til honningbier. Sett utenfra kan forskningsmetoder helt sikkert virke vanvittige og absurde for alle andre enn dem som er innviet i Hemmeligheten; den såkalte bakgrunnen, som forklarer hvorfor man forsker som man gjør. Det får meg til å tenke på mitt yndlingssitat av filosofen Nietzsche (fritt oversatt): ”De som danset ble antatt å være sinnssyke av de som ikke kunne høre musikken.” Og det er vel litt slik i forskning at både tema og metoder kan virke helt sinnsyke og totalt verdensfjerne før man får en forklaring på hva som egentlig foregår. Helt til man får den enkle sannheten beskrevet: Åh, ja! Klimaforskning, ja!

Forskning handler om å gi sikre svar, og man må derfor fjerne forstyrrende elementer, støy og et hvert grunnlag for tvil. Dette gjør forskningen meget detaljfokusert, og til tider enten dørgende kjedelig eller uforståelig. Men kontrollerte eksperimenter er egentlig bare en iscenesatt bit av virkeligheten der ekstremt spissede metoder brukes som middel til å finne svar på mer generelle spørsmål, uten støy fra komplekse svar. Man studerer nøye utvalgte detaljer for å si noe om helheten, men tatt ut av sin sammenheng er det klart det hele kan virke totalt absurd, og det er lett å forstå hvordan bildet av den gale professoren har oppstått. Metodene i forskning er noen ganger så underfundige og spissede at jeg må tenke på en sammenlikning jeg en gang hørte på at forskning kan være som å gi en elefant en diagnose ved å kikke på den gjennom et nøkkelhull. Det virker absurd, men jeg tenker likevel at med erfaring og kunnskap er det mulig og helt sikkert veldig spennende. Man må bare velge de rette metodene. Ok, jeg innrømmer gjerne at jeg er en fagnerd.

Jeg har enda ikke funnet bakgrunnen for forskningen på salamanderens aksialmuskulatur. Jeg vet heller ikke mer om fremdriften på feltet som angår kjønnshårene til den søramerikanske myggen. Jeg skjønner i hvert fall såpass at det ikke egentlig er salamanderens skuldre eller antallet kjønnshår som direkte er målet for forskningen. Hva verre er: jeg tror ganske sikkert jeg ville vært i stand til å bli grepet av interesse for den egentlige bakgrunnen for dette verktøyet. Enn så lenge har jeg ikke sjekket ut hva bakgrunnen kan være, og koser meg heller med min indre forestilling om hvordan de kjønnshårtellende myggforskernes arbeidsdag går for seg. Hvilke diskusjoner kan vel oppstå ved lunsjbordet deres?

Prinsipielt sett synes jeg kunnskap har en egenverdi som er langt større enn den konkrete nytteverdien. Jeg innrømmer det likevel gjerne: jeg har vanskeligere for å forsvare forskningsfelt som jeg ikke forstår meg på enn forskning som ligger hjertet nærmere. Altså er jeg selv noen ganger den ”uinnvidde” som foretrekker å få lett populariserte versjoner servert for å ha glede av andres forskning. Jeg har slått meg til ro med at det ikke er alt jeg forstår, men innser også at vitenskapen ofte er mer rasjonell og objektivt ”nyttig” enn man kan anta ved første øyekast. Jeg tenker ofte at dersom jeg prøver å oppsøke en kompetent formidler vil jeg sikkert få et logisk og til og med uhyre interessant svar oversatt til mitt eget språk og begrepsapparat. Det gjør meg nesten trist at det er så mye spennende forskning jeg aldri får høre om på en måte jeg kan forstå uten enorme anstrengelser. Hvor mange er det egentlig der ute som aldri får vist at deres forskning er både interessant og verdifull?

Forskningsformidlerne har med andre ord en viktig jobb å gjøre. Ta fatt! Oversett de ubegripelige begrepene fra vitenskapelige termer til vanlig språk! Pakk ut spennende forskning fra kamuflasjen av lange titler, spissede vinklinger og ubegripelige metodenavn til glede for alle nysgjerrige, interesserte og logisk tenkende mennesker!