- Snille piker får ikke

Like før jul leverte jeg dr. gradsavhandlingen innen toksikologi og ernæring. En gledelig dag var det kanskje, men den euforiske gleden lot vente på seg. Jeg kan kanskje skylde på at akkurat der og da hadde jeg midlertidig kognitiv svikt, hjernen var overarbeidet, stressnivået på topp. I flere måneder i forkant hadde jeg levd i min egen lille boble, avsnørt fra verden rundt. Både familien og vennene var vanskjøttet og de eneste som hadde gode vilkår i hjemmet var hybelkaninene under sofaen.

Flere uker senere mangler fremdeles den gode følelsen jeg lengtet etter, men jeg kan ikke skylde på det akutte stressnivået lenger. Stressnivået er likevel rimelig høyt. For hva kommer nå? Ennå er ikke disputasen overstått, men jeg krysser fingrene og håper på godkjent avhandling, og til slutt kronen på verket: en disputas som vil gå inn i min livshistorie som et lysende bevis på mine strålende akademiske evner…eller i det minste håper jeg den blir husket som noe annet enn en totalt ydmykende fiasko…hvis avhandlingen blir godkjent, da. Uvissheten tærer.

I perioden etter leveringen, i vakuumet som oppstod da det store arbeidet plutselig var levert, begynte tankene å gå om valgene jeg har gjort i livet og om veien videre. (Egentlig underlig at det skal føles som om det plutselig er over, etter fire års slit, og flere uker, dager og timer med småplukking og finlesing av korrektur. Men øyeblikket da den trykte oppgaven slipper hånden er jo bare en brøkdels sekund, og det er vel det øyeblikket som står klarest i minnet).

Siden verken bestått avhandling eller en overbevisende disputas er en selvfølge, kjenner jeg nå på en gryende uro. Jeg er av typen som uroer meg for det jeg kan, og som nå uroer meg mer enn jeg gleder meg over at fire år med høyt prestasjonspress, høyt arbeidspress og et foruroligende ensomt forskningsprosjekt snart er overstått. Kanskje kommer gleden og lettelsen til slutt, en gang i mars, utløst av en synlig tre-bokstavs tittel på mitt visittkort: PhD.

Fire år - tre bokstaver

Jeg nærmer meg 35, men er fortsatt uten fast jobb. Jeg hadde fast jobb en gang, men sa opp i troen på at jeg ville finne meg selv med et mer intellektuelt krevende arbeid, og dermed legge grunnlaget for et bedre liv og en god jobb jeg kunne utvikle meg i og trives med. Fast jobb og høy lønn ble byttet inn i en begrenset arbeidskontrakt med under halv lønn av tidligere, absolutt ingen frynsegoder eller bonuser, et betydelig avstumpet kontaktnett, men til gjengjeld en tre års ekstra utdannelse (og dermed høyere anseelse?) og håp om bedre kår på lang sikt. Var det et godt bytte? Her jeg står nå føles det uklart om spesielt mange dører har åpnet seg etter denne utdannelsen. Kanskje de tre bokstavene på visittkortet vil gjøre underverker til slutt. Jeg er heldigvis ikke alene om å føle det slik.

I dette eksistensielle dilemmaet jeg befinner meg i skylder jeg på foreldrene mine. Jeg fulgte alle pappas råd, og stolte på at både han og studiekonsulenten hadde rett i at så lenge jeg sørget for å få meg en god artium og en utdannelse ville jeg kunne bli hva jeg ville og få et langt liv med en meningsfylt jobb og slippe å ta de jobbene andre ikke ville ha. Vel, hva nå da, pappa? Jeg fikk min gode artium, og mine ni år på universitetet, men hvor går veien videre når man har PhD i biologi? Etter så mange års utdannelse er det ikke akkurat skrikende behov for min etter hvert ganske velfylte hjerne i dette landet. Ikke at jeg forventet å få de spennende jobbene kastet etter meg, men det hadde vært hyggelig med utsikter til fast jobb innen det jeg har utdannet meg som. Men for meg, og mange langt bedre kvalifiserte forskere enn jeg, virker dette som en fjern drøm.

Hvis pappa den gang jeg tok råd fra ham hadde visst hvordan faste overføringer til forskning skulle bli salderingsposten på diverse statsbudsjetter, ville han kanskje rådet meg sterkere til å bli lege, tannlege eller tatt en annen slags yrkesskole. Hvis han hadde visst at det skulle bli godt under ti prosent av prosjektsøknadene til Norges forskningsråd som ville få støtte, eller at man sjelden ville få fast stilling som forsker før man minst var femti, hadde han kanskje rådet meg til å satse annerledes… Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skulle valgt da. Den gang jeg valgte var det absolutt ikke snakk om å bli det samme som pappa, selv om det ville gitt en trygg jobb.

Jeg ser nå at jeg var ung og sta. Nå er jeg bare sta og nekter på en måte å innse at det ikke lønner seg å ta høyere utdannelse. Jeg nekter å innse at alt mitt slit og mine akademiske anstrengelser ikke betaler seg i Norge i dag. Jeg nekter å innse at de som ikke studerte like lenge allerede har fast jobb, lengre erfaring, flere pensjonspoeng, lavere lån og høyere inntekt og er vel så attraktive på arbeidsmarkedet som jeg.

Jeg håper at det også skal komme meg til gode å få planlegge min økonomi og min fremtid utover korte kontrakter som det til overmål er langt imellom. Men da kan jeg i hvert fall ikke fortsette med forskning. Som mange av mine venner og kolleger innser jeg at det ikke finnes økonomisk trygghet i forskning. Jeg ser også mange andre grunner til at utallige forskere nå forsvinner fra universitetene til det private næringsliv, eller ender med faste jobber innen administrasjon og forvaltning.

Ja, pappa, nå har jeg gjort som du sa. Jeg har fått meg en høy høyere utdannelse, og er på utkikk etter fast jobb. Det er et definisjonsspørsmål om jeg ”har klart det” og kan klappe meg elv på skulderen. Jeg blir kanskje stolt av meg selv på sikt. Akkurat nå er jeg som sagt i vakuum.

Og jeg vet en ting: Mine barn kommer ikke til å få høre at det eneste som gjelder er en høyere utdannelse. Jeg kommer muligens til å gå en ekstra runde med mine barn om alternativene til å studere på universitetet, og diskutere hvor man har muligheter til å få fast jobb og samtidig få brukt sine evner. Jeg kommer ikke til å råde dem til å begi seg ut i forskningen før det virkelig blir synlig at det satses på forskning her i landet. Jeg ber dem heller bruke sine gode evner til å skaffe seg en jobb med en fremtid. De må gjerne ta høyere utdannelse, men de skal velge nøye hvilke felt de begir seg inn på.

Derfor ser jeg like gjerne at guttene mine følger drømmen om å bli trommis, rockestjerne eller brannmann, som palaeontolog eller lege. Her jeg sitter og hører minsten spille trommer mens jeg skriver søknad om dagpenger til NAV og leter etter en jobb (som jeg ikke er overkvalifisert for), synes jeg det er en god plan å bli trommis. Man blir kanskje ikke veldig rik av å bli trommis heller, men forhåpentligvis gjør man seg selv og andre litt mer lykkelig.