It’s a dirty job …

Denne uken ble den årlige konferansen om Farlig avfall avholdt i Tromsø.

Konferansen ble arrangert av Norsk forening for farlig avfall (NFFA) og Norsk kompetansesenter for avfall og gjenvinning (NORSAS). Konferansen samlet 290 deltakere fra aktører innen farlig avfallsbransjen.

Farlig avfall er en sammensatt blanding uønsket avfall som har til felles at det kan gjøre miljøskade hvis det ikke håndteres forsvarlig. Farlig avfall er alt fra store volumer oljeholdige masser etter oljeboring og oljetransport til vaskevann fra tankvasking, store volumer forurensede masser som asfalt, betong og gamle vinduer og annet etter riving og renovasjon, med innhold av giftige stoffer som f.eks PCB, PAH, ftalater og asbest.

Vi har også mindre stykkgods fra husholdninger, som lysstoffrør, batterier, PC’er og småelektronisk, maling, løsemidler, smøreoljer og spraybokser med en utrolig mengde miljøgifter. I tillegg kommer asken og restene etter forbrenning av farlig avfall fra siste ledd i avfallskjeden.

Med andre ord: mange typer avfall. I tillegg er det minst en regel for hver gifttype, hver lagringsform og hvert transportledd, mange aktører og potensielt store konsekvenser dersom avfallet ikke håndteres skikkelig. Både produsentene, transportørene og mottakerne som håndterer destruksjon eller endelig deponering må derfor ha full kontroll på alle regelverk, konsesjoner og sikkerhetsprosedyrer.

Vi har sett skremmende eksempler på at gal håndtering og lagring av avfall kan få store konsekvenser, som f.eks eksplosjonen ved Vest Tank sitt anlegg i Sløvåg. Nylig opprulling av saker der verken produsent av avfallet eller mottaker har hatt orden i verktøyskassen er med på å svekke omdømmet til hele bransjen. Etter denne konferansene er jeg derimot styrket i vissheten om at bransjen selv tar dette meget seriøst og følger med i timen.

Evig eies kun et dårlig rykte… og persistente miljøgifter i sirkulasjon.

Sikkerhet er viktig når vi har med farlig avfall å gjøre. Samtidig er det ikke uproblematisk å stemple en hel bransje som uredelige på grunn av enkelte useriøse aktører. Alternativet til å ha aktører som håndterer avfallet er å IKKE ha det, og la våre skumle etterlatenskaper fordeles tynt utover i luft og sjø som et varig minne til kommende generasjoner.

It’s a dirty job, but somebody’s gotta do it.

Jeg er ny i bransjen, og kan ikke stille spørsmål ved så mye før jeg vet litt mer om hva det er jeg ikke vet. Jeg er dessuten motstander av ukritisk selvforherligelse innen en profesjon og tilhenger av sunn skepsis i alle ledd.

Jeg setter likevel et spørsmålstegn ved den politiske målsetningen om å redusere mengden farlig avfall. Hvordan skal mengden farlig avfall kunne gå ned når man samtidig produserer mer og mer av det? La meg ta som eksempel oljeboring. På Løvebakken gleder man seg høylytt over nye, store oljeforekomster, men ønsker ikke å innse konsekvensene av dem. Oljeboring skaper per definisjon farlig avfall i store kvanta, som blant annet oljeholdig kaks og mud. Dette håndterer avfallsbransjen.

Hvis det er et mål å skape mindre farlig avfall må vi stanse de prosessene som skaper farlig avfall. Så enkelt - så vanskelig.

Samtidig blir flere og flere typer avfall omdefinert til farlig avfall. Overvåkning og oppfølging av avfallet blir også bedre, slik at de innrapporterte tallene stiger, selv om kanskje de reelle mengdene farlig avfall som tas hånd om ikke stiger tilsvarende. Slik kan man ikke forvente å nå målsetningen om mindre farlig avfall. Er det en meningsfylt målsetning? Kanksje på sikt, tenker jeg da.

Klima og forurensningsdirektoratet (Klif, tidligere SFT) sa selv på konferansen at vi ikke måtte feste oss for mye ved de eksakte tallene de presenterte, og i statistikkene utarbeidet av tall fra SSB var det tydelig at enkelte regnestykker ikke gikk opp. Noen ganger var kanskje avfallet rapportert to ganger i ulike ledd, andre ganger var avfallet kanskje innrapportert av avfallsbransjen og ikke avfallsprodusenten selv. Man kan derfor få inntrykk av at enkelte miljøgifter forsvinner et sted underveis eller underraporteres og blir borte på lyssky måter, mens det kanskje er systemene som trenger en gjennomgang.

Før målsetningen om mindre farlig avfall kan nås må man derfor gjøre noen seriøse grep med å få oversiktover tallmaterialet.

Jeg mener avfallsbransjen har framtiden foran seg, i høyeste grad. Avfallet fra stadig flere mennesker og industrier må håndteres skikkelig for å unngå forurensning av miljøet. Samtidig kan man oppnå positive ringvirkninger, som energigjenvinning ved forbrenning av f.eks resirkulert, impregnert trevirke, maling og restolje, der miljøgifter i både røyk og aske tas forsvarlig hånd om, såklart.

På toppen av denne miljøgevinsten kommer nye arbeidsplasser innen en verdiskapende bransje som gjør avfall om til ressurs.

Her er mange muligheter, og både Klif og avfallsbransjen gjør viktige jobber. La oss håpe på fortsatt fruktbart samarbeid.