I juni var jeg invitert på en sjømatkonferanse for investorer i lakseoppdrettsnæringen.

Som kvinne og biolog følte jeg meg kanskje litt fremmed og ubekvem i feminin blådress blant først og fremst unge, blådresskledde menn. Det mest fremmede var likevel stammespråket: Det gikk stort sett i NOK, EBIT, EBIT before IFRS, EV, market estimates, earnings, costs, production area, production volume estimates og liknende, på en innforstått blanding av norsk og engelsk.

En invitert taler for dagen var sosialøkonom Peter Gullestad, tidligere direktør for fiskeridirektoratet og leder av Gullestad-utvalget. Utvalget er en politisk uavhengig ekspertkomité som har skrevet en fyldig rapport om muligheter og utfordringer ved bærekraftig arealbruk i oppdrettsnæringen.

Utvalget foreslår kort fortalt å inndele produksjonsområdene i avgrensede soner som drives slik at kun laks av samme alder er i et område samtidig, adskilt av fysisk distanse og havstrømmer. Etter slakt brakklegges området i tre mnd før ny smolt settes ut. Dette er ment å få bukt med sykdom og smitteproblemer fra lakselus og virussykdommer.

Problemet er at for oppdrettere med kun èn konsesjon vil de måtte brakklegge produksjonsområdet sitt i en periode der de vanligvis ville satt ut ny smolt. Det vil redusere produksjonen betydelig og også redusere inntjeningen. Utfordrende, helt klart. Mange ser bare problemene, og rapporten som er ute på høring har fått kraftig motstand fra småskala oppdrettere om forventer seg kroken på døren.

Jeg merket meg at sosialøkonom Gullestad snakket til blådresskledde økonomer med vannkjemmet hår. Han snakket rolig, tydelig og forståelig, med mye av stammespråket deres, ispedd en del biologiske termer og med tydelig biologiske briller på.

Jeg følte med nesten på hjemmebane. Han hadde mange gode poenger, og leverte en solid utredning for rapporten, og jeg ble først oppløftet av det jeg trodde var nikking fra benkene foran meg, men innså etterhvert at det nok var Gullestads rolige stemme og manglende fokus på Cashflow, EBIT og Global Supply growth som gav enkelte en halvtimes morgenmeditasjon.

Da var det kanskje flere som forstod språket og budskapet til CEO Tore Holand i det ikke-børsnoterte Midt-Norsk Havbruk AS, som talte senere på dagen (selv om de fleste dresskledde da var opptatt av å høre på investeringsutsiktene hos storprodusent Morpol i et annet rom.)

CEO Tore Holand fortalte at i midt-Norge har små oppdrettere frivillig gått sammen og delt et stort område inn i soner som de driver nokså tett opptil Gullestadrapportens anbefalinger. Sonene skilles med fysisk distanse og av lokale strømforhold. De bruker lokale settefiskanlegg som øker overlevelse på smolt og hindrer kryss-smitte mellom soner. Brønnbåter hindrer også smittespredning mellom områder og har gitt den laveste dødeligheten og sykeligheten i landet (5-10%).

De små oppdretterne som tidligere drev innenfor et lite område har overlevd og vokser med dette, men de har måttet tenke nytt og samarbeide. Brakklegging i ett område koordineres med utsetting i et annet og sørger for kontinuerlig produksjon og gode resultater før skatt.

Både produsenter og investorer burde ha dette helt fremst i hjernebarken! For industrien kan omlegging bety redusert dødelighet og lavere kostnader til sykdomsbekjempelse og parasitter. Det kan også bety reduserte miljøbelastninger. Kanskje vil oppdrettsnæringen ved å ta slike grep kunne få et bedre rykte, slik at investeringene ved omleggingen i tillegg øker tilliten hos forbruker og velviljen mot produsentene? Kanskje vil det å følge Gullestadrapporten være et kinderegg for oppdrettsnæringen? Klondyke- tilstandene for norsk lakseproduksjon er nok over.

Kollapsen i Chiles produksjon de siste årene viser med all tydelighet at produksjonsvekst må være kontrollert, og i denne vissheten reiser nå Chile seg langsomt fra asken. Ingen kan vokse inn i himmelen, og nå virker oppdrettsnæringen i Norge tvunget til å endre seg.

Vi trenger oppdrettsnæringen like mye som den trenger oss, så la oss håpe den evner å endre seg. Med økt behov for mat til en voksende global befolkning er det ikke et bærekraftig alternativ at vi går over til å spise mer kjøtt. Fisk gir mye protein ut for lite protein inn, og vil forhåpentligvis kunne fortsette å produsere lenge inn i fremtiden.

Jeg er mer enn spent på høringsuttalelsene om Gullestad-rapporten.