Bloggen til forskning.no er ment for forskning og vitenskap. Jeg må derfor på forhånd advare om at teksten inneholder personlige utspill og ingen faglige referanser.

Å skrive en blogg om mine meninger og holdninger er verken forskning eller resultater. Mange kan sikkert mer om dette enn meg, så derfor tenkte jeg at jeg ikke burde skrive om det… Og det er nettopp det jeg vil skrive om: Følelsen av å ikke ha rett til å komme med noe, og holde kjeft av hensyn til andres meninger. Jeg vil med dette reise meg mot den indre stemmen som ber meg holde hodet lavt og munnen lukket til jeg har noen andres meninger å støtte meg på. Til jeg i det minste har en referanse å sitere for å gi tyngde til mine uttalelser.

Dette mener jeg, så ta det for hva det er.

Dette angår forskning og alle andre jobber og relasjoner for den saks skyld. Jeg har tenkt på dette en stund: Hvordan gjøre hverandre gode? Satt i system kan slike tanker kanskje klassifiseres som Human Resource Management eller HRM. HRM er satt i system og man kan ta studiepoeng i dette som et fag, ledere kurses i HRM og bedrifter bruker penger på teambuilding, blåturer og den slags. Tanken er at dette gir bedre arbeidsmiljø, mer arbeidslyst og får det beste ut av den enkelte, til beste for fellesskapet. Slik jeg ser det.

Enkelte arbeidsplasser sliter med dårlig miljø, der den enkelte verken blir sett eller føler luft under vingene. Skyldes det for få blåturer, for lite team-building? Hvordan kan hver og en av oss bidra til et bedre arbeidmiljø. selv uten et spa-opphold med jobben på Hotel Alexandria? Hvordan kan vi ”på gølvet” gjøre hverandre gode og trives sammen?

Jeg tror hver enkelts ressurser og personlige kompetanse kommer bedre til uttrykk når en eneste forutsetning ligger til grunn: Trygghet. Og det er derfor slike organiserte hytteturer funker: Fordi man i løpet av turene snakker sammen, begynner å kjenne hverandre og bli mer trygg på hverandre. Dermed tillater man seg selv og andre å slippe løs sin personlighet.

Vi er ganske tilkneppet i dette landet. Min høyst personlige betraktning er at vi verken unner oss selv eller andre nok spillerom til å ta selvstendige avgjørelser. Dermed legger vi ubevisst bånd på kreativiteten som ellers ville boblet friere og kanskje ført til bedre løsninger og mer glede i arbeidsdagen.

Jeg har tenkt på dette. Men altså ikke forsket, og alle påstandene er høyst subjektive, til og med personlige. Jeg advarer på forhånd, så ingen kan bli fornærmet over at de ikke fikk det de forventet.

Et bevisst forhold til personlig frihet fikk jeg etter å ha observert mine egne reaksjoner i et fremmed land. I en avslappet atmosfære der alle var innstilt på å kaste bort tid heller enn å være effektive, merket jeg hvordan fraværet av et velsmurt og effektivt maskineri rev grunnen under mine norske føtter. I starten var jeg redd for å trakke over grenser, bryte uskrevne regler, være til bry, ikke leve opp til forventningene. For var det egentlig lov å flytte den solstolen dit jeg ville? Noen måtte kanskje flytte den tilbake. Og hva med håndkleet, kunne det tas med på stranden, slik som jeg ville? Hva om noen kom og sa at det ikke var slik de gjorde det her? Det var jo et totalt fravær av regler her!!! Ingen regler?! Gjør som du vil, ta deg til rette, liksom. Til noen sier ifra. Ingen sa ifra. De smilte og ønsket oss en fin dag. Selv om vi gjorde det vi ønsket. Det var en merkelig overgang.

Barna var en annen kilde til undring i dette regelløse samfunnet. De er barn. De løper, de leker, de lager lyd. I Norge ville vi sagt at de bråker, og jeg ville hysjet og unnskyldt oss. Her sa de: ” Barn er barn”, smilte og gjorde plass til dem og lot seg ikke forstyrre av at stillheten ble brutt og symmetrien ble forrykket. Dette gjaldt ikke bare på hotellet, der service stod høyt. Nei også i taxien, der en ung sjåfør som aldri kom til å se oss mer kjørte med ungene i forsetet. Jeg ville unnskylde på norsk vis at ungene konstant klemte på en irriterende, pipende leke de hadde fått av en snill mann i en butikk, men sjåføren bare smilte og sa: ”Jeg har også barn. Barn er barn.” Og dette vendte jeg meg til. Jeg la fra meg forventningene om en friksjonsfri hverdag, og begynte å finne meg til rette med at jeg og andre kanskje hadde en ulik agenda, men at det gikk da an å tilpasse seg hverandre. Jeg merket hvordan andres aksept av meg og mine barn smittet over og gav meg større evne til å akseptere andre, og andres løsninger. Dersom det betydde at jeg måtte tilpasse min opprinnelige plan en smule til den nye situasjonen, så var det også greit. Slik gikk dagene til avreise.

Hjemme ved bagasjebåndet på flyplassen i Norge stod jeg med lave skuldre og hvilepuls og kjente følelsen av å være i veien og ikke være effektiv komme snikende tilbake. Det føltes som om jeg, barna og bagasjen var i veien over alt. Helst skulle vi ikke vært der. Det var alltid noen som kunne finne på å være misfornøyd, og disse usynlige ”noen” prøvde jeg å tilfredsstille, en gang før de hadde uttrykt sin misnøye. Jeg prøvde å gjøre meg liten og usynlig. Tempoet var høyt, friksjonen fra det effektive maskineriet gjorde meg varm om ørene og kald i magen. Toleransen min skrumpet igjen til norske nivåer. Jeg begynte å tenke på hvordan følelsen av å være i veien og ikke gjøre det rette gjorde noe med min evne til å handle fritt og være til glede for andre. Jeg tenkte at dette gjaldt ikke bare ved bagasjebåndet etter en lang reise. Dette gjaldt selve livet.

Kort tid etter at jeg kom hjem leste jeg dette gullkornet om yrkesetikk:
”Nytilsatte skal bli møtt på en særlig støttende måte for å oppleve trygghet for raskest mulig å bli i stand til å ivareta jobben.”

Implisitt: Uten trygghet gjør man ikke en så god jobb som man ellers kan.

Jeg kom til å tenke på det første møtet med nyansatte, fremmede eller andre. Hvor ofte taper man på å være den første som viser vennlighet? Hvor ofte vil det at en annen deler sin erfaring eller synspunkter være til skade eller sjenanse?

Jeg kom også til å tenke på et utklipp jeg har båret med meg en stund nå om hvordan dyrke eller drepe kreativitet (Lett omskrevet og noe forkortet):

Hvordan drepe kreativitet:

1: Lat alltid som du vet mer enn andre, vær skeptisk til nye ideer

2: Belast dine ansatte med prosedyrer og skjemaer

3: Be alle føre logg, tell alt de gjør

4: Sjekk daglig fremdriften i alles arbeid, vær tilbakeholden med positive tilbakemeldinger

5: Trekk opp grenser mellom ansatte

6: Snakk aldri med ansatte på et personlig nivå

Hvordan dyrke kreativitet:

1: Føl deg oppløftet når medarbeidere ikke forventer at du har de beste ideene! De vet bedre!

2: Beskytt medarbeidere fra byråkratisering

3: Led, eller tre tilbake! Gi konstruktiv tilbakemelding!

4: Sørg for at kreative ansatte ser det store bildet, løft frem talentene deres

5: Sørg for at medarbeidere med ulik bakgrunn får et felleskap

6: Ha et åpent og personlig forhold til medarbeiderne og gjør dem trygge på at de er en del av fellesskapet

Jeg føler dette uttrykker essensen av godt lederskap og godt arbeidsmiljø. Til og med essensen av det å være et hyggelig medmenneske. Gi andre spillerom! Gi andre trygghet!

Og nå når jeg har skrevet dette er det sikkert noen som vil si at de vet mer om dette enn jeg, at dette var faglig dårlig, for personlig og at dette ikke var en blogg som passet for denne siden. Kanskje de synes det var bortkastet tid for dem å lese det. De har nok rett i alt det. Jeg kan bare beklage at de føler det slik. Dette var helt klart en sidevei. Jeg tok meg en enorm frihet og skrev om noe jeg hadde lyst til, uten tanke for reglene i en forskningsblogg.

Og det beste av alt: Jeg gjorde det med glede.