Mikroplast - som julekvelden på kjerringa

(Foto på forsiden: Marte Haave) 

Norske politikere liker å si at vi er best på miljø. En ny versting i miljøsammenheng er som mange har merket seg plastforurensning. 

I den forbindelse har den norske regjering vedtatt å støtte globale initiativ (UNEP 2) og EUs Marine Strategy Framework Directive (EU MSFD). Blant en rekke viktige sunnhetskriterier for havet settes også fokus på forsøpling og mikroplast.

Kriteriene ble vedtatt i 2010, men ennå er ikke norske miljøforskere tilgodesett med midler for å levere i forhold til disse forpliktelsene.

I know nothing..

Monitoreringsprogrammer for å kartlegge miljøkriteriene var i følge den offisielle nettsiden til EUs Marine Vannrammedirektiv på programmet allerede fra 2014.

Den marine strategien skal implementeres fra 2016 står det også. Hvis jeg forstår det rett, skal vi altså, innen de siste to månedene av 2016  er omme, ha definert hva som er god miljøstatus (Good Environmental Status) for marint søppel og mikroplast, også i Norge, for å  ”sørge for at mengder og typer marin forsøpling ikke skader kysten og det marine miljøet” (fritt oversatt sitat fra EU-MSFD).

For å kunne sørge for at mengdene i Norge ikke gjør skade, må man vite to viktige ting:

1: hvor mye som faktisk er der.

2: hvor mye som skal til for å skade miljøet

Dette kan synes trivielt, men Norge har en enormt lang kyst, og vi vet ikke en gang hvordan vi skal begynne å bestemme mengdene plast som finnes.  Verken metoder eller datainnsamling er foreløpig på plass, og er det noe vi vet, så er det at ingen ennå forstår hvor plasten blir av.

I 2018- 2021 skal så de ulike delene av programmet revideres, og man skal være godt i gang med å oppnå god miljøstatus.

Inntil nylig baserte man all kunnskap om marint søppel og mikroplast på grundige rapporter som etter eget utsagn var fundert på ”defined assumptions and often,  poor data”. Her kan du lese en rapport fra 2014.

Klandrer ikke rapportskriverne, som gjorde en grundig jobb i 2014, og også i siste rapport fra 2016, men her trengs det fortsatt data!

Vi vet alt for lite om hva som er der ute til å kunne si med hånden på hjertet at nivåene av marint søppel og mikroplast langs norskekysten er tilfredsstillende, eller kan kalles God Miljøstatus. Og hvilke krav som stilles for å kalle det God Miljøstatus vet  man heller ikke ennå.

Mañana, mañana

2014 var i går, 2016 er nå, og 2018….det er i forskerperpektiv det samme som i morgen.

Når Norge i morgen skal levere  til EU som lovet, og skal svare på om vi oppfyller God Miljøstatus er det litt sent å begynne  å stable sammen et forskerteam som skal lære seg metoder, samle prøver,  analysere data, og levere kvalitetsforskning..men helst i går.... Vi må faktisk brette opp ermene og sette i gang. Chop chop!  

Jeg vet at mange forskere, meg selv inkludert står klare til å bruke kunnskap fra andre disipliner for å kunne gi svar til forvaltning og myndigheter når de spør:  Hvor mye plast er der ute? Hvor kommer det fra? Hvor blir det av? I vannet, eller på bunn? Går det inn i fisken? Dreper det fiskelarver eller zooplankton, egentlig? Spiller det noen rolle for oss som spiser fisk? Kan vi selge fisken fra norskekysten trygt? Når vil importører av norsk fisk stille krav til dokumentasjon? Og hva om  vi ikke kan svare...?

Ting Tar Tid

Å gi kvalitetssikrede svar på alt dette er ikke gjort i en håndvending, og det er foreløpig ingen bøker som beskriver beste måten å undersøke plastmengdene på, eller hvordan de påvirker oss. Dette forskes det på, og norske forskere er i startgropen, i likhet med flere andre land.  Noen land er likevel kommet et godt hestehode foran, fordi de har satset fra start, og har utviklet kunnskap og fagmiljøer.

Einstein sa visstnok: ”If we knew what we were doing it wouldnt be called research”.

Jeg trøster meg med det titt og ofte. Blir også motivert av Pippi Langstrømpe sitt kjente ”Det har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg nok”, og av Rambos ”Can you fly this thing, Rambo?” -Lets find out!

Uni Research er nemlig i gang nå, ved hjelp av forprosjektmidler fra Regionalt Forskningsfond Vest, i et prosjekt med Bergen Kommune vann- og avløpsetaten. Sammen med Christian Michelsen Research skal vi  finne ut hvor mye og hvilke typer mikroplast som finnes i Byfjorden i Bergen  og lære mer om hvordan vi kostnadseffektivt finner den uten å måtte ta hundre prøver. Vi modellerer hvordan mikroplast sprer  seg fra noen kjente utslippspunkt, for å kunne finne plasten raskere og mer kostnadseffektivt.

Vi skal og lære oss på en kostnadseffektiv måte å identifisere plast for å skille det fra andre materialer, og dermed også finne ut hvor plasten kommer fra, og hva som kanskje kan gjøres for å bedre situasjonen. Store mål. Nevnte  jeg at vi måtte gjøre det raskt og kostnadseffektivt? Uten å gå på bekostning av kvalitet, så klart.

Hakuna Matata

Et lite problem i mikroplastforskningen er at både plasten og mikroplasten i miljøet er nemlig blandet med så mye annet!  Forskning på mikroplast likner noen ganger mer på å leke i sandkassen. Det er store mengder sand, slam, avfall, råtnende planterester, dyrerester, kloakkutslipp og fiskeslo som må gjennomgås for å finne plasten.  Og helst all plasten. Også de veldig små bitene, særlig de som kan gå inn gjennom celleveggen. 

Men ett sted må man sette grensen for å kunne komme seg videre. En ting om gangen. Først vise at plasten er der, så vise om den skader, hvem den skader, hvordan den skader.

Warp Speed!

Så da er det bare å sette i gang med denne sparsomt finansierte dugnaden- i god, norsk ånd..  Vi har lite tid på oss. Når det endelig blir tydelig at dette skulle vi ha svart på før- helst i går, ja, da skal jeg være der…