Oljetanker

(Forsidefoto: Happy Stock Photo / Shutterstock / NTB scanpix)

Når fredagsroen nå endelig la seg mellom ørene, kjente jeg plutselig at det begynte å kile av skrivekløe igjen. De siste månedene, mens jeg har satt meg inn i en ny jobb innen avfallsbransjen og fylt hodet opp med ny kunnskap, har ingenting blitt skrevet. Utmattet av stadig påfyll av ny kunnskap har det vært helt skrivesperre og mange tynne emnetråder har blitt floket sammen i en lite medgjørlig knute. Knuten har etter hvert vist seg å være en underskog av både muligheter og utfordringer.

Oljeutskillere er ingen ny oppfinnelse, men har vært en ny oppdagelse for meg. For de som er like lite teknisk begavet som jeg, er en oljeutskiller en nedgravd tank som tar imot avløpsvann med innhold av olje og annet grums og lar vannet renne ut mens oljeavfallet legger seg igjen på toppen og kan fjernes og energigjenvinnes.

Dette fikk meg til å tenke at hodene våre fungerer som en oljeutskiller.

På samme måte som en oljeutskiller gradvis fylles med oljeholdig og blandet avløpsvann, har hodet mitt de siste månedene blitt fylt med blandinger av verdifull informasjon fra en hittil ukjent og sammensatt verden. Akkurat som i en oljeutskiller som fylles raskt opp vil det først være en grumsete blanding på tanken – så også i tankene. I en periode kommer ingenting ut i andre enden, og en prøve av blandingen på dette tidspunktet vil inneholde både vandig avfall og olje og grums med små sjanser for å passere en kvalitetskontroll. Det er da heller ikke meningen at det skal renne ut i avløpet i denne perioden, mens vannstanden stiger mot avløpet som er plassert litt oppe i tanken. Etter en tids påfyll vil tanken fylles opp, mens oljen flyter oppå vannet. I disse rolige massene renner relativt rent og klart vann ut avløpet. Slik er det også i våre hoder.

Dette er så klart en sannhet med modifikasjoner, for blandingen som renner inn i tankene kan også føre til oppløsning av all skitten, slik at like mye grums som vann renner ut i andre enden. Det gjelder her, som ellers i livet, å passe på hva man tar inn- og hva som kommer ut. 

Etter en tids påfyll har vannet altså begynt å renne klarere i mitt eget hode og håpet er at også her kan gode produkter utvinnes og skrotet få ligge igjen.

Så forlater vi analogien med oljeutskilleren, selv om oljeholdig avfall opptar meg for tiden. Oljeholdig avfall utgjør i det hele tatt en forholdsmessig stor del av det farlige avfallet jeg har vært borte i. Det er svært tydelig, og ikke overaskende, å se hvordan oljeindustrien er bærebjelken under en stor del av industri og arbeidsliv langs kysten, og det er lett å forstå optimismen over de nye store oljefunnene. 

Det første som slo meg som ny i bransjen er graden av subspesialisering. For en hver operasjon som kan og skal utføres i forbindelse med oljeleting eller oljeboring finnes det mange underleverandører. Og for ethvert problem eller hinder som kan forekomme under leteboring, drilling, pumping, tilrettelegging for- eller transport av olje fra sokkelen til lands finnes det en spesialisert industri som har knekket akkurat dette problemet, og bruker avansert teknologi og inngående dybdekunnskap. Operasjonene kan utføres mange tusen meter under havbunnen, i utrolige vinkler og utilgjengelige kanaler, kanskje fjernstyrt og via videokamera på et kontor et sted på Vestlandet eller fra en båt på overflaten. Det er et eldorado av tekniske gadgets og dipedutter, og en ikke overaskende mannsdominert bransje. 

Ikke minst har det slått meg hvilken presisjon som skal til, under ganske utrolige forhold. At det er mulig! Jeg må si jeg er imponert, selv om miljøverneren i meg ikke er tilhenger av oljebransjen. Hvilke dimensjoner, hvilken teknologi, hvilken satsing! For mange av oss, som ikke har studert på NTNU eller andre tekniske høyskoler, er ingeniørkunsten som utvises ganske imponerende. Jeg skjønner plutselig hvorfor Jens kalte Mongstadprosjektet en månelanding, for dette er virkelig av en annen verden.

Vant som jeg er med småskala prosjekter og knappe ressurser i akademia er det lett å la seg imponere over teknologien, størrelsen og pengesummene som er i bruk. Det skal riktignok ikke mye til for å overgå midlene i forskningen, men likevel, det er noe med følelsen av at i oljeindustrien er alt mulig, og alt skal prøves. For i andre enden er det OLJE! Svart gull, både i form av rene penger i kassen, men også sysselsetting og kapitalflyt i hele landet. Olje til maskineriet, bokstavelig talt.

Det er så enkelt å forstå rasjonale bak å investere millioner i å løse et problem så lenge man VET at når problemet er løst er gevinsten mangedobbelt innsatsen. Det virker ikke som et alternativ å kaste inn håndkleet- så lenge problemet angår pumping av olje. Vi er en gjeng med små arbeidende dosere som bare står på og står på og får det til!

Det er da den misunnelige forskeren i meg tenker: Hva kan man vel ikke få til om det blir investert like mye på andre felt, uavhengig av den umiddelbare gevinsten! Vi kan bygge opp alternative industrier som vil bære landet videre også etter at oljen er borte eller blir rasjonert til strengt nødvendige formål. Vi kan sette alle de små doserne i sving med å løse hva det skal være! Bare man satser like optimistisk som i oljebransjen. Egentlig en veldig oppløftende tanke. Vi kan få det til når vi vil! 

For gullalderen i oljen har flere sider. Det er alltid flere sider ved en sak. Teknologien som utvikles for å løse oljerelaterte problemer kommer ikke bare oljeindustrien til gode, men gir kunnskap og nødvendig kapital til mange andre industrier. Forhåpentlig vil denne teknologien en dag komme alternativ energiproduksjon til gode. Når vi vil. 
Det er litt på samme måte som krigsindustrien bidrar med ny teknologi som etter hvert kommer i daglig bruk eller til allmennyttige formål. Det var en annen enn meg som satt det hele i et nydelig, samfunnskritisk perspektiv: Det er krig og olje som driver verden fremover.