Popularisert forskning: unødvendig eller interessant?

 

Å spre sin egen forskning gjennom popularisering er en mulighet alt for få griper. Jeg har tidligere blitt utsatt for (pr)øvelsen å legge frem egen forskning på en tabloid måte, og synes flere burde prøve det.

Men jeg ser også mange mulig grunner til ikke å popularisere. Problemet er å publisere tekster og resultater flere ganger. De fleste forskere prioriterer å publisere i vitenskapelige anerkjente tidsskrift. Man holder gjerne kortene litt tett til brystet en lang periode, og altså populariserer man ikke mens temaet er fremst i hjernebarken. Når dagen endelig opprinner og resultatene lyser der under ens eget navn, er man gjerne godt i gang med et nytt prosjekt, og gnisten for å formidle den nylig publiserte kunnskapen som en ”stor nyhet” er kanskje blitt borte et sted i prosessen.

Et annet hinder er at det nødvendigvis enkle og populariserte resultatet kanskje ikke reflekterer de mengdene med forsøk og arbeid som ligger bak. Betyr det at forskerne virker enkle når de populariserer? Jeg synes ikke det, og gleder meg over alle som tar seg bryet med å skrive et forståelig sammendrag som viser meg verdien av deres forskning satt inn i min verdensforståelse.

Jeg skal prøve å leve som jeg lærer: Ergo mitt lille bidrag til popularisering av forskning:

Jeg har forsket på effekten av sjømat under tidlig hjerneutvikling. Forskning er på dette feltet er nødvendig fordi kostholdsråd til sårbare forbrukere må være vitenskapelig basert. For tiden er det manglende kunnskap om en del miljøgifter som finnes i maten vår. Uten forskning vil kostholdsrådene basere seg på gjetning, noe vi ikke ønsker.

Dilemmaet man har når det gjelder sjømat er at omega-3 fettsyrer fra fisk er sunt for hjertet og i tillegg er bra for hjernens utvikling og vedlikehold. Samtidig vil en del miljøgifter samle seg i fettet i dyr, spesielt i fisk. (Her hopper jeg galant over litt teori om fettløselige stoffers oppførsel i vann og i organismer som lever i vann.)

Når vi spiser fisk vil vi altså få en blanding av stoffer med motstridende effekter, Gode omega-3 fettsyrer versus uønskede miljøgifter i fettet.

Vi gjorde en studie der musemødre spiste enten en fiskediett eller en standard musediett mens de gikk gravide og diet ungene. Begge diettene hadde et like høyt innhold av en vanlig miljøgift, en bromert flammehemmer (BDE47). Dette stoffet er nå forbudt produsert og brukt i EU, Norge og enkelte stater i USA, men finnes rundt oss i elektriske produkter, møbler og tekstiler. Miljøgiften er fettløselig, finnes i mat, og blir overført gjennom navlestreng og morsmelk til ungene mens de er under utvikling. Altså et scenario nokså likt det vi ser hos mennesker, selv om mus naturligvis også er ulik mennesker på mange måter.

Resultatet ble ganske entydig, og kontroll med forstyrrende elementer gjorde det mulig å si at dette var ikke tilfeldig. Resultat: Ungene fikk betydelig lavere konsentrasjoner av miljøgiften når musemoren spiste fisk enn når musemor spiste vanlig musemat. Enten ungene kom fra store eller små kull, var store eller små, hadde de fiskespisende musene sine unger lavere giftnivåer enn de som fikk vanlig musefôr. Betyr det at vi kan beskytte oss mot miljøgifter ved å spise mat som i potensielt inneholder miljøgifter? Dette virker paradoksalt, men er samtidig interessant å vite.
Vi kan tenke oss flere mulige forklaringer:

  • Kan fiskefettet i dietten påvirke hvor mye av den fettløselige miljøgiften som tas opp i kroppen og dermed redusere mengden miljøgift i (den fiskespisende) morens kropp? Fiskespising ville dermed være en mulig måte å redusere mengden gift som overføres til ungene. Dette studiet tyder på det.
  • Kan det skyldes at evnen til å skille ut gifter økes av gode proteiner i fisk? Fisk inneholder verdifulle proteiner, som blant annet er nødvendige når man skal skille ut gift. Proteinet i vanlig musefôr er derimot ensidig og av ganske lav kvalitet, som kanskje er mindre optimalt for å øke kroppens utskillelse av gift. Vil da enhver godt sammensatt diett kunne ha samme effekt, også uten fisk? Vi vet ikke.

Et lite, separat studie tyder også på at dette resultatet gjelder kun for musemødre og ikke for hannmus. Kan dette forklare forskjeller vi ser mellom kvinner og menn også? Enkelte andre funn tyder på at liknende funn er gjort hos mennesker. Kan det være en hormonell årsak? Vi vet ikke det heller.

Forskningen gav altså et svar, og dette svaret fostret enda flere nye spørsmål. Er det rart forskning er så besettende?