I USA kan de det der med markedsføring av seg selv. Møter man en amerikaner for første gang forteller de usjenert om hva de er flinke til. Sånn er det sjelden her i landet.

For en amerikaner virker det ganske naturlig å ha høyt hår og synge I’m Bad! til harde trommer, mens man beveger seg ganske ulikt det man lærte på danseskolen. Her i landet står man i beste fall med en rolig sideskill og synger ” Her kommer tøffe tøffe tøffe tøff! Og da smiler alle skjevt av ublygheten.

Er det derfor mange av oss synes det er ubekvemt å søke jobber?

Jobbsøking er ikke gøy. Plutselig skal man både skriftlig og muntlig ramse opp sine fortrinn, kvalifikasjoner og alle de spesielle egenskapene som man mener en bedrift vil ha. Man skal se folk rett i øynene og si: Dere trenger meg! Dette må man attpåtil ofte gjøre rett etter at man er blankt avvist på andre søknader der man har prøvd seg med samme taktikk.

Hadde man vært en labrotte ville man nok blitt tolket som lite lærenem.

Men man går på igjen og igjen, går på med krum hals, sender åpne søknader, ringer og prøver å overbevise motvillige tilhørere om å invitere på intervju til tross for at de ikke har en ledig stilling utlyst og ikke ennå har innsett at de trenger en med akkurat dine kvalifikasjoner. Kanskje ikke akkurat nå, nei! Men så snart de har møtt deg vil de helt sikkert innse at det er deg de har lett etter. Man ser seg selv i speilet og sier: Her kommer tøffe tøffe tøffe tøff!

Og når nåløyet på intervjuet er passert og kontrakten flimrer et sted mellom oss og vår mulig fremtidige arbeidsgiver skal man virkelig være i balanse for å holde seg på tå hev når lønnen skal diskuteres!

Da holder det knapt med Tøffe Tøff! Da hadde det hjulpet med litt kvalifisert coaching i å profilere seg selv! Jeg har lært to ting om selvprofilering av en klok økonomi utdannet slektning: ”Don’t bid against yourself” og ”Alt er salg”. En annen velmenende venn ba meg jazze opp CV’en litt, ikke være så akademisk hele tiden, og strøk den ene setningen der jeg turte å skryte av meg selv. Deretter måtte jeg svømme på egenhånd. Det føltes som om vannet var dypt og ensomt.

Jobbsøking er ekstremsport- for meg. Kanskje fordi jeg er jente. Kanskje fordi jeg er godt oppdradd etter norsk kultur. Man skal ikke skryte.

Håper uansett det blir lenge til neste gang, for jeg er aller tøffest i pysjamas foran speilet. ”Who’s bad?”