Under overflaten

(Foto på forsiden: Sørfjorden i Odda / Foto: Marte Haave)

Jeg er for tiden oftest oppdragsforsker. La oss se det i øynene: jeg er lavest på rangstigen av forskere, fordi jeg er «ufri». Men ikke kjøpt og betalt, å nei…

Som oppdragsforsker ansettes man stort sett av en kunde for å si noe om Tingenes Tilstand. For å beskrive Tingenes Tilstand benyttes Korrekte Metoder fra en bok, gjerne merket med Norsk Standard og et langt nummer. Og så skriver man det man finner ut om Tingenes Tilstand i en rapport. Dette er kort fortalt anvendt forskning.

Håpet om å få utføre noe utenfor en standard eller veileder, førte nylig til at noen gamle tanker kom til overflaten.

Som konsulent og oppdragsforsker uttaler jeg meg så klart kun positivt om mine oppdragsgivere, som faktisk gir meg muligheten til å ha et oppvarmet hjem og en meningsfylt fritid. Det er likevel et systemproblem jeg vil omtale, men det er ingen onde eller gode i denne fortellingen: Jeg velger å skrive om dette i form av et bilde vi kan kjenne oss igjen i: «Hvordan sette en diagnose på en syk person». Vi kan fra start være enige om at verken legen eller pasienten i et sykdomstilfelle er onde.

Tingens Trøblete Tilstand

Det sier seg selv at skal du undersøke om noen har meslinger er det ikke lurt å se på dem gjennom et mørkt nøkkelhull, og skal du finne ut om noen har hull i en tann er det lurt å be dem åpne munnen.  I dette tilfellet ser hvem som helst at metoden for undersøkelse er avgjørende. Det er så å si alltid avgjørende å undersøke med Korrekte Metoder, for å kunne si noe om Tingenes Tilstand.  Men også Tingenes Tilstand kan være vanskelig å avgjøre, selv om man bruker Korrekte Metoder. Hva gjør man hvis den Korrekte Metoden ikke er god nok? Jo, man må finne opp en Enda Bedre Metode.  Dette er, kort fortalt, forskning.

Forskning gir viktige fremskritt på felt vi alle synes er viktige, som f.eks medisin..

Skumle, Skjulte og Sjeldne Symptomer

Tilbake til pasienten: Hvis man hypotetisk sett undersøker en pasient man tror vil er smittet av en ny og ukjent sykdom, så vil man jo aller helst ha de rette instrumentene og metodene til se når sykdommen oppstår, og vite hvor man skal begynne å undersøke.  De fleste ville foretrekke å ha en lærebok som sa hvilke metoder man skulle bruke, og som faktisk ville kunne oppfange endringene når pasienten begynte å bli syk. Dette kunne avgjøre om man rakk å behandle pasienten før han døde. Skal man undersøke om noen er syk, eller behandle dem, så vil man også gjerne vite hvordan sykdommen arter seg.

Når ingen vet hvor man skal begynne å lete, blir det nødvendigvis en del fomling i mørket. Men når man da endelig finner lampen, så var det vel verdt å ha fomlet litt rundt i mørket, var det ikke? Hadde man sittet stille hadde ikke lampen dukket opp av den grunn, hadde den vel?

Eller, for å bringe dette ut på havet, der jeg ofte holder til: Det er så mye vann! Hvor skal man begynne å lete etter de betydelige endringene, hvor vil man først se om det begynner å gå galt med økosystemet?  Hva skjuler seg under overflaten?

Det er lett å være etterpåklok

Hvem ønsker egentlig å betale for å undersøke HELE pasienten HELE tiden, for å være sikker på å oppdage den første endringen? Sykdommen kommer nokså sikkert bare til å vise seg ett sted først? I ettertid, etter at sykdommen har oppstått kan jo alle se at man skulle ha lett etter det rette symptomet fra start, og ikke kastet bort tid og penger med å undersøke hele pasienten hele tiden....men det vet man altså ikke før man har prøvd.

Ingen Norsk Standard kan utarbeides uten at man vet litt om både sykdommen og den Korrekte Metoden for å påvise den. Raskt og effektivt. «Undøvendig « søking i blinde er altså noen ganger nødvendig.

For å si som Thomas A. Edison: I have not failed! I have found a thousand things that don’t work!

Deilig uvitenhet

Et annet interessant fenomen er et uuttalt og kanskje ubevisst ønske om uvisshet: Hvem vil egentlig kjøpe de beste instrumentene/metodene når alle blir lei seg dersom man finner ut at pasienten er virkelig syk? Er det ikke bedre å erklære pasienten for frisk etter undersøkelse i et mørkt rom, eller gjennom et nøkkelhull, enn å investere i en dyr lampe og risikere en ubehagelig sannhet?  Vil vi egentlig vite hva som er under overflaten?

I lys av det som inspirerte meg til disse tankene: Jeg setter min tiltro til at NFR skal betale for den nye «lampen» min, og knuger på lottokupongen som ble sendt inn til NFR 3. september.

Håper det blir litt blogging fra meg fremover. Om Tingens Tilstand, både over og under overflaten, og om undersøkelser ved hjelp av nye, spennende og ikke bare Korrekte Metoder.