Utsettelsens nytte og glede

(Foto: Marthe Haave)
(Foto: Marthe Haave)

Jeg pleide å mislike uttrykket “Don’t do today what you can put off until tomorrow”. Jeg mislikte det sterkt. Det var et uttrykk for latskap, dumhet, manglende evne til å yte noe ekstra. Synes jeg den gang.

Nå er jeg litt eldre og har fått mange av tidens beryktede klemmer. Og nå synes jeg det er et GLIMRENDE råd!

Det handler ikke om latskap eller manglende gjennomføringsevne, det handler om noe vi alle kan bli bedre på: Stressmestring og tidsbruk.

MÅ virkelig begge artiklene korrekturleses og sendes inn samme dag som Tidbank og Agresso skal oppdateres? Neppe.

KAN klesvasken utsettes til i morgen? Som regel kan man ha på seg noe annet. 

TÅLER immunforsvaret at man venter en ekstra dag eller to med å støvsuge? Hybelkaniner er ganske fredelige vesener.

HVEM klapper deg på skulderen om du er 100% à jour til en hver tid? Sannsynligvis gjør du det ikke selv, da er du allerede for opptatt med å finne noe nytt som ”må” gjøres og gleder deg ikke over at du har kommet et skritt videre. Hvis ikke du ser selv at du har gjort et hederlig dags arbeid og har gjort ditt beste og litt til, ser sannsynligvis ingen andre det heller. Klapp deg selv på skulderen.

Don’t do today what you can put off until tomorrow”. I like.

Koker det om ørene på deg med to artikler å lese korrektur på, en søknad og et referat å skrive på samme tid, så begynn med det som har kortest deadline. Fokuser hundre prosent på dette og utsett de andre med god samvittighet. Allokér tid! Som regel KAN noe utsettes til i morgen, eller til første oppgave er gjennomført. Det vitner ikke om lav arbeidsmoral men god tidsbruk, evnen til egen organisering, struktur og resultatorientering. Hundre prosent fokus er også kjent for å være bedre enn femti for å få ting gjort. Halvgodt arbeid er ingen tjent med, og gir ingen klapp på skulderen. Selvsagt, kanskje. Så hvorfor er stressmestring da et tema for oss?

Jeg har lært meg å leve med at jeg ikke lever opp til alles forventinger til enhver tid. Jeg fokuserer derimot på det nærmeste og viktigste og prøver å være tilstede der jeg er. Litt som Ole Brumm, sier jeg ”Jatakk begge deler” men også ”Nei takk, ikke samtidig”. Synes selv jeg etter hvert får gjort en hel del, innen ganske akseptable tidsrom. Jeg klapper meg selv på skulderen så ofte jeg kan, takker meg selv for innsatsen og tar en pause, selv om det er en del som gjenstår. Legger meg ned midt i rotet og tar en pause. Fokuserer hundre prosent på at nå er jobben min å slappe av litt. Nyte et øyeblikk. Fordi jeg fortjener det. Det har tatt tid å lære seg den kunsten.

Skulle jeg uventet ta kvelden og noen måtte rydde opp etter meg ville jeg sikkert få stempelet ”litt uryddig”. Det kan jeg leve med. Det jeg ikke kan leve med er tanken på om livet mitt skulle preges av følelsen av at jeg helst skulle vært et annet sted og gjort noe annet hele tiden. At livet pliktoppfyllende skulle vies sisyfos-arbeid som alltid ville komme tilbake, selv om jeg nettopp var à jour.

Tiden til oppvask, klesvask, Tidbank og Agresso kommer tilbake en dag du har litt mindre å gjøre, eller de ikke KAN utsettes lenger. Og når de oppgavene får fullt fokus går det virkelig fort unna også! Jeg lover.

Men tiden til den lille praten, sommermorgenen på terrassen med kaffen, tiden til å kikke på den som balanserer, den som kan plystre, sykle, hinke, den billen med skinnende vinger, den blomsten, det sneglehuset, det lengste hoppet, det blåmerke, den egenhendig knyttete skolissen, den flotte, nyeste tegningen… den tiden kommer ikke tilbake. Jeg lover det også.

Man husker sjelden en periode i egenskap av ”da jeg hadde så ryddig hus”, men gjerne ”den gode tiden da barna var små”.

Så derfor utsetter jeg det jeg kan, uten at noen tar skade av det. Jeg ser smilende på alle merkene av fettete hender og hundesnuter på mine nyvaskede vinduer og tenker at det er et fint minne om den koselige søndagen da alle vennene våre var på besøk og både hus og hage var fulle av unger og ingen brydde seg med å mase om å vaske hendene etter suppe og hjemmelaget foccacia. Og vinduene, ja de skal jeg jo vaske igjen til neste år også.