For en tid tilbake tvilte jeg sterkt på om en høyere akademisk utdannelse hadde vært verdt slitet og prøvelsene, med tanke på hvilke jobbutsikter man har innen akademia (les mer).
Ikke minst med tanke på den magre uttellingen man får ved søknad om midler til Norges Forskningsråd (NFR) og ansettelsesstoppen ved Universitetet i Bergen virket det som om jeg hadde utdannet meg inn i et hjørne. Fortvilende usikkert og lite motiverenede for en nyutdannet, men voksen og gjeldsbefengt småbarnsmor.

Pappa hadde rett- igjen

I ettertid kan jeg heldigvis si: Jeg tok feil! Pappa hadde nok en gang rett! Jeg er utrolig glad for min høyere utdannelse. Uten den ville jeg aldri ha fått jobben jeg nå har, eller hatt den faglige tryggheten og ballasten som skal til for å løse en del av de oppgavene jeg nå står overfor. Uten utdannelse ville jeg blitt henvist til oppgaver jeg ikke ville funnet stimulerende eller utfordrende, uten den samme muligheten for personlig utvikling. Jeg er utrolig glad for at jeg tok feil! Til dere som nå tar høyere utdannelse: Stå på! Det ER behov for deres velfylte hjerner. Det ER et lys i tunnelen.

Det krevde en liten omvei innom det private næringsliv å innse at jeg hadde vært på rett vei i starten, og noen runder i den mørke tenkeboksen før jeg til slutt fant drømmejobben utlyst, og klarte å overbevise arbeidsgiver om at det var meg de ville ha (selv om stillingannonsen ikke hadde min utdannelse på).  Jeg tok på meg min tøffeste pysjamas og stilte til intervju i overbevisning om at dette var drømmejobben for meg.  Og fikk den! En jobb der utdannelse og erfaring er ønsket, og der tryggheten i en fast jobb går hånd i hånd med muligheten for utvikling og utfordringer på mange ulike plan. Jeg føler meg utrolig heldig. Jeg har fått en trygg plattform der jeg kan yte og bidra med det arbeidsgiver trenger, samtidig som min arbeidsgiver gir meg mulighet til å utvikle meg personlig og faglig. Høres det ut som en litt for enkel oppskrift? Ja, det er egentlig det. Enkelt og effektivt for å få tilfredse arbeidstakere som yter maksimalt.
Man høster som man sår, som man reder så ligger man osv…

Frihetens pris
 

Jeg er ingen foregangskvinne, jeg er heller ikke den første som velger å gå ut av den tradisjonelle akademiske karrieren som Universitetet representerer.  Dessverre for universitetene gir nå alt for mange unge og gode hoder opp drømmen om en universitetskarriere og takker heller ja til litt mindre frihet, men tryggere rammer og fast ansettelse innen privatiserte forskningsarenaer uten statsstøtte. Behovet for trygghet oppveier i mange tilfeller ønsket om frihet (ellers ville vel for eksempel ekteskapet vært en dårlig idé..?). Det må ikke arbeidsgivere glemme.

Min frie og trygge arena er nå blitt Uni Research, og min avdeling Uni Miljø har ikke en krone i faste overføringer. Jeg føler likevel at jobben er trygg, og igjen er jeg takknemlig for en høy utdannelse. Avdelingen tjener noe penger på miljøkonsulentvirksomhet men konkurrerer også om forskningsmidler på andre tradisjonelle arenaer på lik linje med universitetets forskere .

På rett vei

Som økotoksikolog i Uni Research er ingen dager like. Enkelte dager tar jeg båt rundt langs holmer og skjær. Jeg nyter lukten av hav og synet av havørn, ærfugl, nise og skarv og  fra småbåt i skjærgården mens jeg bruker hendene og ikke hodet. Jeg samler biologiske prøver til kjemiske analyser og nyter dager som minner mye om sommerferie. Andre dager bruker jeg hodet og ikke hendene, sitter på kontoret og tolker analyseresultater og skriver rapporter, snakker med kunder, planlegger prøvetakning, diskuterer løsninger og fremtidige prosjekter med kreative kolleger, går på konferanser eller søker om prosjektmidler og blir minnet på at det er faglige tanker bak alt vi gjør. 

Veien blir til mens man går. Føles som jeg er på rett spor nå.