Hvordan skal psykologer lære bort empati til pasienter som ser ut til å mangle det? Da må vi forstå empati ut fra hva den får oss til å gjøre, ifølge artikkelforfatteren.

Er empati noe vi har eller noe vi gjør?

POPULÆRVITENSKAP: Vi kaller det ofte empatisk når vi trøster venner som har det vondt, eller når vi forsøker å forstå andres følelser. Men hvordan skal vi forstå empati for å kunne hjelpe dem som mangler det?

Empati er ord fra avisoverskriftene. Vi forbinder et med å bry seg, med å dele, med å forstå andres følelser.

På grunn av den mangfoldige bruken er empati et viktig konsept. Det utgjør et sentralt element i hverdagen, men også i klinikken – når psykologer skal behandle pasienter – der problemer med empati kan være gjeldende.

Empatiforskning blir derfor viktig slik at vi kan forstå hverandre bedre, både innenfor og utenfor behandlingsrommet.

I Store Norske Leksikon kan vi lese at empati er «…evnen til å oppdage og erkjenne andres følelser og tanker» og at den videre består av en emosjonell komponent og en kognitiv komponent. Emosjonelt handler empati om å forstå andres følelser, mens kognitivt handler empati om å kunne sette seg inn i andres livssituasjon.

I hverdagen kaller vi det ofte empatisk når vi trøster venner og familie som har det vondt, og når vi ellers forsøker å forstå følelsene hos de rundt oss.

Likevel er ikke alle helt enige om hva man snakker om når man snakker om empati.

Empati i forskning

I forskning har empati en litt mer utstrakt forståelse. Det viser en vitenskapelig artikkel fra 2016 som har kartlagt over 60 definisjoner av empati. En sentral oppdagelse var at atferd ikke var en nødvendig komponent, i hvert fall ikke i mesteparten av forskningen forskerne hadde kartlagt.

Med andre ord har forskningen fokusert på at empati er noe man har. Men hva med empati som noe man gjør?

Vel, skal vi først ta utgangspunkt i atferd, er det fint å starte med det grunnleggende. Det var det vi gjorde da vi nylig publiserte en vitenskapelig artikkel om empati. Der skriver vi om et syn på empati som respons på omgivelsene, at man kjenner på ubehag når man ser andre som har det vondt og siden prøver å hjelpe.

Empati kan naturlig nok se ut som en mor som trøster gråtende barn, men også medstudenter som gleder seg over andres jubel ved en god karakter.

I tillegg til å være inspirert av empatiforskningen hvor atferd glimrer med sitt fravær, er artikkelen vår også tuftet på forskning hvor målet er å lære bort empatiske responser.

Barn gråter mer når de hører andre gråte

Empatisk atferd, slik vi skriver om i vår artikkel, springer ut av reaksjoner på andres uttrykk for smerte eller glede.

Dette er i tråd med tidlige forskning på gråt hos spedbarn, hvor forskere fant ut at barn gråter mer når de hører andre barns gråt, heller enn syntetiske lyder.

Det skjer altså en form for assosiasjon mellom andre barns gråt, og ens egne følelser i den gråtefulle situasjonen. Det er ikke ulikt koblingen mellom bjella som ringer og hunden som sikler – fordi bjella er assosiert med mat.

Et annet eksempel på empati med positive følelser kan være å speile ansiktsuttrykk og atferd til en venn som nettopp har vunnet i et lotteri. Det å speile positive følelser har da tidligere blitt assosiert med at man føler seg bra selv også.

Gode handlinger gir gode følelser

Etter hvert som barnet vokser til, blir det flere og flere av disse assosiasjonene, samtidig som man erfarer situasjoner hvor andre uttrykker smerte og frykt. Det å gi trøst i slike situasjoner blir en positiv erfaring som fjerner fornemmelsen av ubehag og gir en god følelse innvendig. I tillegg blir ofte slik empatisk atferd positivt omtalt som et ideal; man skal hjelpe de som er i nød.

Slike situasjoner vil være varianter av konsekvenslæring, hvor det å trøste med ord eller fysiske handlinger, blir forsterket av de positive konsekvensene. Det vil for eksempel fjerne ubehag og frembringe den gode følelsen inni deg og idealet om å være empatisk med andre.

Rammeverket i vår artikkel er dermed basert på læringsprinsipper i atferdsvitenskap: Både læring som følge av konsekvenser og læring ved hjelp av assosiasjon

Et fullstendig eksempel på en empatisk respons

De forrige eksemplene har vært ganske korte, og kun ment for å illustrere mindre poeng. Det er derfor på sin plass med et fullstendig eksempel slik vi tenker oss at empatisk atferd kan se ut.

«Uff da, det ser vondt ut!»

Gutten ser tilbake på deg med et anerkjennende nikk på hodet og sier

«ja, det er vondt!»

«Skal vi sette på plaster og kanskje finne en is?», fortsetter du.

Gutten smiler svakt, du ser at du nådde frem, og føler deg straks litt bedre selv. Dette er en empatisk respons.

Forskningen er tjent med å måle adferd

Der mye av forskningen på empati har unnlatt å nevne atferd i særlig grad, har vi prøvd å komme med et tilskudd som viser at atferd i seg selv kan være gode mål på det vi kaller empati.

En klar fordel med denne tilnærmingen er målbarheten; med gode adferdsmål vil empati bli mer håndgripelig, noe som i hvert fall forskningen er tjent med.

Referanser:

Blystad, M. H., & Hansen, S. (2022). Empathy or not empathy, that’s the question—A pragmatic behavior analytical approach. Behavior Analysis: Research and Practice, Advance on. Sammendrag.

Cuff, B. M. P., Brown, S. J., Taylor, L., & Howat, D. J. (2016). Empathy: A Review of the Concept. Emotion Review, 8(2), 144–153. Sammendrag.

Simner, M. L. (1971). Newborn’s response to the cry of another infant. Developmental Psychology, 5(1), 136–150. Sammendrag.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne artikkelen. Eller spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om et viktig tema vi bør dekke?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Powered by Labrador CMS