Denne helgen sykler tusenvis av oss den lange veien fra Trondheim, Dombås eller Lillehammer til Oslo. Jeg skriver «oss» selv om jeg ikke skal være med. Dere forstår. Så fort jeg får meg racer, skal jeg melde meg på og doble antall deltakelser. Kanskje til og med den aller lengste Styrkeprøven.

Jeg har sykla Lillehammer–Oslo én gang. Tida 7.43.15 imponerer nok ingen, men jeg sykla på en billig hybrid med dekk som var ment for terrenget i Grenserittet. Og det regna hele dagen. Og – jeg var hjelperytter. Hele dagen skjermet jeg lagkapteinen for vind og vann.

Dette er ingen unnskyldning, for jeg likte det. Jeg ofra gladelig egne sjanser på en tid under sju timer for å bringe kapteinen trygt til mål. Derfor dagens spørsmål: Hvorfor trives noen som hjelperyttere, eller vannbærere som det kalles på fagspråket, selv om det er vinnerne som får all oppmerksomheten.

Alle som tar steget til det øverste nivået og blir profesjonelle syklister, kommer fra seier etter seier i junior- og amatørritt. Men bare noen få blir stjerner som jevnlig får ta turen opp på podiet. Hver gang Alexander Kristoff vinner et sykkelritt, står sju–åtte like slitne lagkamerater og ser på når han spruter sjampanje.

Intervjuet syklister

Dette skrev Katrine O. Netland om i sin masteroppgave ved Norges Handelshøyskole (NHH) i 2012. Sammen med NHH-forskerne Vidar Schei og Therese Sverdrup fikk hun også studien publisert i Scandinavian Sport Studies Forum.

Netland intervjuet syklister og sportsdirektører om hvordan de opplever de ulike rollene.

Alle de intervjuede er enige om en ting: Man er avhengig av å fungere som et lag for at man skal kunne vinne noe som helst. Man må kunne samarbeide.

– For å vinne er hver og en av oss helt avhengig av å ha et lag som jobber sammen, sier en av syklistene forskerne intervjuet.

Sammen vil for det meste si at resten av laget gjør alt de kan for å hjelpe en eller to ryttere som er i stand til å gå helt til topps.

– Den største utfordringen er å sørge for at alle på laget er enige om å jobbe mot samme mål, og å sørge for at alle rytterne på laget forstår hva dette målet er og hva det innebærer, sier en sportsdirektør.

Involvert i beslutninger

Og de er også enige om at en autoritær ledelse ikke er den beste måten å gjøre det på.

Som da nordmannen Gabriel Rasch i Paris–Roubaix i 2011 ble beordret til å hjelpe sin kaptein Thor Hushovd. Rasch lå selv i en god posisjon og følte seg sprek da sportsdirektøren på laget ba ham til å vente på landsmannen, som på forhånd var pekt ut som den som skulle vinne.

– Dersom jeg ikke hadde fått beskjed om å vente, hadde jeg mest sannsynlig sikret meg en topp 10- eller topp 5-plassering. Jeg tjente absolutt ingenting på å følge den beskjeden, sa Rasch senere til Procycling.no. Hushovd vant ikke selv om Rasch ventet på ham.

Både ryttere og ledere i Netlands studie mener det er langt mer fuktbart å sørge for at syklistene er med på å definere målsetninger og regler laget skal forholde seg til.

– Vi, rytterne, bestemte hvilke regler vi skulle ha. Dette var en veldig bra framgangsmåte, siden vi da selv lagde regler og retningslinjer, sier en rytter.

– Før sesongen blir vi enige om grunnregler for laget, og vi bruker disse reglene gjennom sesongen og minner hverandre på dem, sier en annen.

Ifølge forskerne gjør denne deltakelsen også rytterne bedre i stand til å ta beslutninger underveis i rittet.

Samhold

Forskerne konkluderer også med at samhold og samhørighet er en viktig forutsetning for å oppnå best mulig resultater.

– Hvis gruppa ikke kommer overens utenfor konkurransene, så vil dette gjenspeiles i rittene, sier en sportsdirektør.

Når stjerna på laget punkterer, må noen vente for å hjelpe ham tilbake til hovedfeltet, kanskje til og med gi fra seg sitt eget hjul. Det øker ikke akkurat muligheten for å oppnå en god plassering selv.

– Man må velge ryttere som er villige til å jobbe for laget og til å ofre sine egne sjanser for lagets. Dette skaper man gjennom godt kameratskap, sier en av syklistene.

– Samhold i laget betyr alt, og det er lettere å hjelpe en venn enn å hjelpe en kollega sier en annen.

– Hvis du har en stjerne på laget som du synes er et rasshøl, vil du ikke bry deg meg å gi 100 prosent. Eller kanskje du vil, men du vil ikke gi det lille ekstra.

Gjengjeld

Ikke noe er så ødeleggende for samholdet i et sykkellag som når noen sluntrer unna eller ikke bidrar til lagets felles mål.

– Hvis du vet at en rytter er lojal, gir du alt, for du vet at denne vil hjelpe deg i et annet tilfelle. Men det blir halvhjertet hvis du skal hjelpe en rytter du vet ikke er lojal.

– Jeg gir alt nå, pluss det lille ekstra, og vet at når det er min tur, så får jeg alt tilbake, pluss det lille ekstra. Hvis dette fungerer, skaper det en utrolig styrke, som igjen gir suksess og gode resultater, sa en av syklistene.

Tilbake til Styrkeprøven

Jeg skal ikke sammenligne meg selv med Gabriel Rasch, tidligere hjelperytter for Thor Hushovd, nå sportsdirektør i Team Sky. Eller med Luca Paolini som hjelper Alexander Kristoff til seier etter seier. Men jeg ligger med glede foran når familien suser gjennom Maridalen eller langs Klarälvsbanan. Og jeg ledet med glede min kaptein fra Lillehammer til Oslo i sju timer og 43 minutter.

PS. Helt perfekt hjelperytter er jeg nok ikke. For da kapteinen prøvde å spurte forbi meg i den siste bakken opp til Lørenhallen, der målseglet var den gangen, svarte jeg på rykket. Jeg klarte bare ikke å få svakere tid enn henne etter så mange mil som vindskjerm.

Referanse:

Netland, Schei og Sverdrup: The Winner Takes All: A Qualitative Study of Cooperation on Cycling Teams, Scandinavian Sport Studies Forum, desember 2012.

Få varsel om nye blogginnlegg og annet fra sykkelforskningens verden:
Følg Middeladrende mann i lycra på Facebook og Twitter