Søndag tok Edvald Boasson Hagen sin første seier på to år da han vant den siste etappen av Tour des Fjords. Det var bra.

I dag tidlig møtte jeg ham på sykkelveien langs Ringveien i Oslo. Jeg regner med at han var på vei til Nittedal for en rolig treningsøkt før Critérium du Dauphiné som starter til helgen. Kanskje stopper han for en kaffe og en dansk kanelsnegle hos Brødbakerne på Gjelleråsen. Det er også bra.

Min første innskytelsen var å snu og tråkke etter, kanskje få en autograf på låret eller noe sånt. Men, da denne hadde lagt seg, så jeg at han prata i telefonen mens han sykla. Det er ikke bra, tenkte jeg. Og sjekka hva som fantes av forskning på feltet.

Verst å fikle

En fersk studie fra Nederland frikjenner Hagen til en viss grad, siden han snakka og ikke fikla på skjermen. Rundt tre prosent av alle syklistene forskerne observerte, var aktive med telefonen. Dette tallet var stabilt fra 2008 til 2013. Men det var en stor endring i hva slags bruk. I 2008 snakka 2,2 prosent av syklisten i mobilen, mens bare 0,6 prosent fikla. I 2013 var det motsatt; 0,7 prosent snakka, 2,3 prosent fikla.

Det som bekymrer forskerne med denne utviklingen, er at syklistene som fikler, beveger mindre på hodet når de kommer til et kryss. Og hvis du beveger mindre på hodet, reduseres naturlig nok sjansen for at du oppdager andre trafikanter som kommer på tvers.

Hører dårligere

En annen nederlandsk studie viser at syklister som snakker i telefonen eller hører på musikk, oppfatter lyder dårligere. Altså: De reduserer muligheten til å høre biler som kommer kjørende, andre syklister eller fotgjengere som roper «Hallo! Se deg for’a!»

Eller beundrere som kommer pesende etter med et «Øøøy! Edvald! Vent, få en autograf’a!»

Tilpasser farten

En tredje studie, ledet av Katja Kircher ved Statens väg- och transportforskningsinstitut i Sverige, viser at syklister med mobiltelefoner tross alt tilpasser seg aktiviteten på telefonen.

Kircher og Co. sendte 22 syklister ut i trafikken mens de ble satt til å høre på musikk, ringe og bli oppringt eller sende og motta tekstmeldinger. 70–80 prosent av dem fortsatte å sykle når de fikk mobiloppgaver. Resten stoppa.

Syklistene i denne studien tilpassa farten til oppgavene de fikk. Høyest var snittfarten når de hørte på musikk (18,2 km/t) og betydelig lavere under fikling (13,0 km/t). Forskerne tør ikke å konkludere med at denne fartsreduksjonen er nok til å veie opp for mulige negative virkninger av mobilbruk på sykkelen.

Det var tydelig at Edvald Boasson Hagens hadde tilpasset farten til oppgaven i dag tidlig. Han så ut til å være langt unna toppfarten han viste i spurten i Stavanger på søndag. Bare det at jeg kunne tenke på å snu og følge etter, tyder på det. Og så var det heldigvis på sykkelveien, da.

NB. Hvis det ikke var deg jeg så i MTN Qhubeka-drakt mellom Nydalen og Storo, Edvald, så beklager jeg å ha trukket deg inn i dette.

Referanser:

De Waard mfl: More screen operation than calling: The results of observing cyclists’ behaviour while using mobile phones, Accident Analysis & Prevention, mars 2015, doi:10.1016/j.aap.2015.01.004. Sammendrag

Stelling-Kończakab og Hagenzieker: Traffic Sounds and Cycling Safety: The Use of Electronic Devices by Cyclists and the Quietness of Hybrid and Electric Cars, Transport Reviews: A Transnational Transdisciplinary Journal, mars 2015, doi: 10.1080/01441647.2015.1017750. Sammendrag

Kircher mfl: Bicyclists’ speed adaptation strategies when conducting self-paced vs. system-paced smartphone tasks in traffic, Transportation Research Part F: Traffic Psychology and Behaviour, januar 2015, doi:10.1016/j.trf.2014.11.006. Sammendrag