– Forskning.no skriver for lite om sykling, sa jeg.

– Så skriv om sykling du da vel, sa sjefen.

– Ja, men jeg har ikke nok tid, sa jeg.

– Så ta deg tid, sa sjefen.

For et halvt år siden tok jeg meg tid til å skrive denne lille artikkelen: Sykler fortere om kvelden. Deretter har det vært stille. Helt stille.

For en drøy uke siden sto jeg 1260 meter over havet ved Flistjønnskaret, mellom Tuddal og Rjukan, på det høyeste punktet av den tøffeste etappen under årets Tour of Norway. Det regna, temperaturen lå rundt null, og jeg var sliten og kald etter haglbygene som møtte oss da vi hadde klatret 850 av de 970 høydemeterne fra bunnen av bakken.

Vi venta på Alexander Kristoff, Edvald Boasson Hagen og Lars Petter Nordhaug. Og vi venta. Det var ikke bare vi som hadde det tøft opp bakkene. Da syklistene endelig kom, så vi at de hadde det vondt. Noen hadde det vondere enn andre. Noen hadde hjelp. Noen måtte klare seg alene.

Og jeg sto der med så mange spørsmål:

Er det egentlig sunt å holde på med dette her? Både for proffer og glade amatører?

Lønner det seg å stå eller sitte å tråkke i oppoverbakkene?

Hva får noen syklister til å ofre alt for kapteinen sin, vel vitende om at han får all æren?

Hvor stor fordel hadde reisefølget mitt med sin racersykkel mot min hybrid med stappfull sykkelveske?

Og hvor stor fordel hadde han av å veie 20 kilo mindre?

…og burde jeg barbert leggene før jeg tråkka i vei?

Mye av dette kan sikkert forskningen gi svar på, tenkte jeg der de siste stakkarene kjempet seg opp forbi det venstre Gaustakneet, videre langs selveste Gaustatoppen og ned de stupbratte hårnålssvingene til Rjukan.

Og da bestemte jeg meg. Denne forskningen og denne tiden må jeg bare finne.

<B445AEE3-9379-4561-AAE35045D6348E08-8C5CC17D-233B-494F-BA3BEB9EA99734D9>