Hvem hilser du på? Hvorfor? Og hvordan?

Ikke slik! Men det er så lett å bli litt ivrig. (Illustrasjonsfoto: Microstock)
Ikke slik! Men det er så lett å bli litt ivrig. (Illustrasjonsfoto: Microstock)

TV 2-kommentator Ole Kristian Stoltenberg driver for tiden på med et veldig spennende forskningsprosjekt. På Twitter-kontoen sin noterer han hvor mange andre syklister som hilser på ham når han er ute på treningstur. Selv om han også registrerer hvor mange som ikke hilser, er dette neppe en studie som slipper gjennom fagfellevurderingen i Scientific Journal of Greeting in Cycling.

Å hilse eller ikke å hilse er et tema som ofte diskuteres blant syklister. Blant «syklister», altså, ikke blant «de som sykler». Dere skjønner forskjellen. Likevel er det gjort overraskende lite forskning på feltet. Et søk på Google Scholar havner fort i studier av hilseritualer i små isolerte stammer langt unna nærmeste sykkelvei. Eller hvordan hundeeiere hilser på hverandre. Eller orangutanger.

Puritanerne blant syklister er veldig strenge. De hilser kun på andre racersykler. Bagasjebrett, støtte, skjermer og sykkelkurver ofrer de ikke engang et blikk. Annet antrekk enn sykkelbukse og sykkeltrøye er uaktuelt. Skoene skal henge fast i pedalene – og det er bare begynnelsen.

Her kommer jeg dårlig ut. Med min hybrid eller av og til med terrengsykkel, er det bortkasta å prøve å få øyekontakt. Men ikke alltid. På min faste ferietreningsløype på Klarälvsbanan i Sverige er det ikke så mange syklister. De jeg møter, hungrer etter noen å hilse på. Da får jeg det anerkjennende lille vinket med venstrehånda.

I køene på de mest populære rutene i Oslo-området er det bare å glemme. Jeg vil rope: «Jeg er en av dere altså. Mentalt. Jeg har bare ikke fått meg racer, ennå!» Jeg prøver å kompensere med riktig antrekk, men det holder ikke.

Påskefjellet

Jeg er ikke sint. Litt lei meg kanskje, men det er helt greit, altså. Men som nysgjerrig forskningsentusiast lurer jeg jo på hvorfor det er sånn. Og da må vi ta en omvei via påskefjellet.

Aftenposten spurte i vinter Hvorfor hilser vi i påskefjellet, men ikke i byen? Førsteamanuensis Hans Martin Thomassen ved Sosialantropologisk institutt ved NTNU svarte.

– Gjennom å hilse gratulerer folk i fjellet hverandre med at de er samme slags mennesker som vet å søke naturens ro og ellers rekreere. Gjennom å utføre denne ørlille gesten gir vi til kjenne at vi registrerer og anerkjenner hverandres eksistens, sier Thomassen.

Overført til landeveien betyr det at det ikke hjelper at jeg roper. I våre korte møter rekker ikke andre syklister å registrere og anerkjenne min eksistens.

I skiløypa hilser jeg selv bare på andre som går langrenn, ikke «de som går på ski». Kanskje tar jeg igjen for min posisjon i sykkelhierarkiet når jeg ikke anerkjenner nikkersfolkets eksistens. Det kan jeg leve med.

Mangler klare regler

Alt dette var enklere før. Da hilste alle på alle. Hele tida. Dette ifølge Glimt fra levde liv, gitt ut av Norsk etnologisk gransking (NEG) ved Norsk Folkemuseum i 2011. Der skriver NHH-forskerne Klara Sjo og Kristin Rygg, ifølge Aftenposten:

– Vi har sakte beveget oss fra en bygdekultur til en urban kultur. Før «kjente vi alle». Nå må vi forholde oss til så mange vi ikke kjenner. Og her er kodene svært uklare. Vi har aldri hatt noen klare regler for hvordan vi hilser på ukjente.

Det eneste stedet vi er trygge, er i naturen, som på påskefjellet. Men også der er kodene litt uklare.

– Det synes som om det kommer an på graden av øyekontakt og hvor langt man er unna sivilisasjonen. Dess færre folk, dess større sjanse for at man hilser på ukjente. Det holder ikke med bymarka ved Sognsvann, der er det for mye trafikk, sier Rygg og Sjo.

Og der oppsummerer de godt min situasjon. De ensomme langs Klarälvsbanan hilser på alt med klikkpedaler og høy tråkkfrekvens. I Maridalen er det så mange sykler og syklister i alle mulige varianter at det er umulig å registrere og anerkjenne de man vil identifisere seg med.

Noen ganger får jeg låne raceren til kona. Så hvis dere puritanere møter en overivrig hilsende fyr på en litt for liten sykkel, men med de kuleste Mondrian sykkeltrøyer, så vet jeg at det er teit å vinke så tydelig og løfte hånda fra styret. Jeg vet at det holder å rette den ut litt mot venstre. Jeg er bare så redd for at dere ikke skal se meg.

Få varsel om nye blogginnlegg og annet fra sykkelforskningens verden:
Følg Middeladrende mann i lycra på Facebook og/eller Twitter

Powered by Labrador CMS