Jeg sitter her på konferanse og hører kremen av internasjonale sykkelforskere legge fram funnene sine.

Mange av dem studerer hvordan proffsyklister reagerer på små variasjoner i treningsopplegg, kosthold, seteposisjon eller kjernetemperatur. Og mye annet som selvfølgelig ikke er relevant for mine prestasjoner på norske landeveier.

Men påfallende mange forskere innleder metodebskrivelsene omtrent slik: «X antall veltrente syklister…», før de forteller hva disse veltrente forsøksobjektene ble utsatt for i laboratoriet eller ute på veien.

For eksempel fra denne studien om hvordan kakaobønner påvirker prestasjonen på sykkelsetet:

«12 veltrente menn deltok i denne randomiserte, dobbeltblinde studien.»

Jeg skjønner jo at franske, belgiske, britiske eller australske forskere ikke ringer meg når de trenger frivillige. Men Norges idrettshøgskole? Hallo!

Transportøkonomisk institutt (TØI) lar meg være med. Ikke som syklist, men som en som bruker sykkel som fremkomstmiddel. Det er hyggelig, og jeg finner en viss tilfredsstillelse i at appen TØI bruker til å overvåke reisevanene mine, tror jeg tar trikken eller til jobben eller kjører en tur med bilen i Maridalen om ettermiddagen.

Men det er jo ikke helt det samme. Jeg vil være en av disse:

• ​10 veltrente syklister meldte seg frivillig til å delta i studien. (For å se hva det betyr å flytte setet fram- eller bakover.)
• 42 veltrente syklister gjennomførte en simulert tempo på 16 kilometer ved tre anledninger. (For å studere effekten av koffeintilskudd.)
• 20 trente mannlige syklister meldte seg frivillig til å delta i denne studien. (For å se hvordan de reagerte på såkalt blokktrening.)

Og om jeg ikke er det, kan noen være så snille å fortelle meg hva som skal til for å være veltrent i strenge forskerøyne?