Sesongstart og ny jakt på smerte og lidelse

I lett regn og temperaturer like over frysepunktet åpnet jeg i går årets sykkelsesong. Bare helt forsiktig.

Ikke så mye å skryte av, verken når det gjelder hastighet, puls, tråkkfrekvens, wattproduksjon eller kaloriforbruk. Det er ikke derfor jeg tar med illustrasjonen under.

En liten lidelseshistorie. Men bare en veldig liten. «Suffer score» på 42 er ikke noe å skryte av. (Foto: (Illustrasjon: Eivind Torgersen/Strava/Mapbox))
En liten lidelseshistorie. Men bare en veldig liten. «Suffer score» på 42 er ikke noe å skryte av. (Foto: (Illustrasjon: Eivind Torgersen/Strava/Mapbox))

Se heller på tallet i rødt, 42. Ikke svaret på spørsmålet om livet, universet og alt mulig, slik det er i Douglas Adams’ Haikerens guide til galaksen, men Stravas svar på hvor mye jeg har lidd. Min «Suffer score» eller lidelsesskår.

Det høyeste tallet jeg har oppnådd, er 94, etter drøyt fire timer og 100 kilometer på Hurumlandet. Og tro ikke at grensen går ved 100, det er først da det blir «tøft». 151–250 regnes som «ekstremt», over 250 som «episk». Så jeg har et stykke igjen.

Og det bringer meg over til dagens tema: forholdet mellom trening og smerte. For hvordan skal forskere måle hvordan testpersoner reagerer på smerte under trening? Det vanlig har vært å bruke temperatur, trykk eller elektriske «stimuli».

Frosne fingre

Et eksempel på det første er å måtte dyppe hendene i isvann mens du trener. Omtrent som å sykle med hansker uten fingre i snøvær opp mot Gaustatoppen. På gårsdagens sesongdebut hadde jeg skihansker inne sykkelhanskene, så det var ikke noe problem.

Men ny forskning tyder på at disse metodene ikke fungerer bra nok. Forskere har nemlig undersøkt sammenhengen mellom smertetoleranse, smerteterskel, smerte framkalt av trening (EIP – exercise-induced pain) og hvordan dette eventuelt påvirker sykkelprestasjon.

Ifølge en pressemelding fra Universitetet i Kent gjennomførte forskerne flere eksperimenter som sammenlignet tradisjonelle metoder for å måle smerte med EIP-toleranse under en 16,1 kilometer lang sykkeltur (på ergometersykkel).

Fem syklister i brudd i Pyreneene under den 19. etappen av Tour de France i 2014. Dette gjorde nok vondt, og det er mulig rytterne drømmer seg tilbake til det lune og gode hovedfeltet. (Foto: Jacky Naegelen, Reuters/NTB scanpix)
Fem syklister i brudd i Pyreneene under den 19. etappen av Tour de France i 2014. Dette gjorde nok vondt, og det er mulig rytterne drømmer seg tilbake til det lune og gode hovedfeltet. (Foto: Jacky Naegelen, Reuters/NTB scanpix)

Forutsier resultater

Resultatene blant de 32 mosjonistene tyder på at de gode gamle torturinspirerte metodene fungerer dårlig til å forutsi prestasjonen på sykkelsetet. EIP, derimot, smerten som kommer av selve treningen, var en god indikator.

Dette er fordi smertens baner er, om ikke uransakelige, så i hvert fall svært forskjellige. Hvordan smerten oppleves er avhengig av hvilke stimuli som forårsaker den.

– EIP skyldes sannsynlig en opphopning av biokjemikalier som er skadelige vev i kroppen, kombinert med en økning i muskel trykk, mens de tradisjonelle eksperimentelle målingene av smerte fremkaller helt andre kroppslige reaksjoner, heter det i pressemeldingen.

Forskerne konkluderer også med at personer som er klare for å ta opp kampen med større mengder smerte, presterer bedre i treningsaktiviteter.

(Som vanlig konkluderer forskerne også med at her trengs det mer forskning. Men det gjør de jo alltid, så det trenger jeg vel ikke å nevne.)

Referanse:

Astokorki og Mauger: Tolerance of exercise-induced pain at a fixed rating of perceived exertion predicts time trial cycling performance, Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports, februar 2016doi: 10.1111/sms.12659. Sammendrag


Få varsel om nye blogginnlegg og annet fra sykkelforskningens verden: Følg Middeladrende mann i lycra på Facebook og Twitter.

Powered by Labrador CMS